Fra å være et land uten verken grunnlov eller eget
statsoverhode, har Norge utviklet seg gjennom 1800-tallet til å bli en
selvstendig demokratisk nasjon. Året var 1884, og Johan Sverdrup ble valgt til
statsminister i Norge, som den første med støtte fra majoriteten på Stortinget.
Dette var et stort steg på Norges veg til dagens demokratiske forhold. Hva gjorde
Norge mer demokratisk gjennom det 19. århundret? Og hvordan påvirket Sverige demokratiutviklingen
i Norge i unionen fra 1814 til 1905?
Når man ser på Norges demokratiseringsprosess, kan man se
det fra ulike vinkler. En måte, er å se på demokratiseringen som en lengre
prosess som hadde ulmet under overflaten i lange tider, og naturlig kom frem,
sakte men sikkert, at Norge skulle være et demokrati. En annen vinkling er at
tidsmessig kortere hendelser dyttet på demokratiutviklingen. Man pleier å se på
historien som en kombinasjon av både lengre og kortere prosesser som sammen
utgjør en helhetlig forklaring.
Fra middelalderen var de tre skandinaviske landene, Norge, Sverige
og Danmark under én trone i Kalmarunionen. Denne varte fra 1397 til 1523. Etter
at Sverige brøt ut av unionen, sto Danmark og Norge igjen, og ble et tett
sammenknyttet lydrike med sentrum i København. Under Danmark hadde ikke Norge
vært noe demokrati. Danske embetsmenn hadde styrt landet på oppdrag fra tronen
i København. Etter 1814, i union med Sverige, ble Norge gradvis mer
demokratisk. Norge var i større grad enn under Danmark selvstendig i unionen,
med egen regjering og grunnlov – men fremdeles under den svenske kongen.
I grunnloven fra 1814, slo man på Eidsvoll fast noen
hovedprinsipper (insperert fra filosofer i parentes): Norske borgere skulle ha
ytringsfrihet (Voltaire), makten i staten skulle være delt (Montesqieue), og
makten skulle i siste instans ligge hos folket (Rousseau).
I perioden mellom 1814 og 1905 var Norge i union med
Sverige. De direkte konsekvensene av unionen i disse årene, var at kongen og
utenrikspolitikken var svensk, men ellers var det fordelingen mellom de to
landene rettferdig. I motsetning til under Danmark, hadde Norge nå betydelig
større selvstyring – nå hadde man til og med en egen, norsk grunnlov.
Bøndene og den voksende middelklassen i byene søkte etter hvert
politisk innflytelse. Bøndene utfordret etter hvert makten til embetsmennene,
som frem til da hadde vært landets elite – økonomisk, politisk og kulturelt. Embetsmennene
mistet sakte, men sikkert sine maktposisjoner, og ”vanlig” folk fikk stadig mer
innflytelse i Norges politikk. På bygdene ble det lokale selvstyret nedfelt i
formannskapslovene fra 1837 etter press fra bøndene i Stortinget.
Befolkningen ble på 1800-tallet mer enn fordoblet. Frem til
midten av århundret levde de fleste i Norge av jordbruk, og var generelt lite
interessert i politikk, så lenge man ikke ble forstyrret i hverdagen, og ting
fikk gå slik de alltid hadde gjort, uten innblanding fra høyere hold. Derfor
brydde ikke den gjennomsnittlige nordmannen seg om landets politikk, ei heller
hvilket land man tilhørte.
På 1800-tallet kom det mange nye muligheter for nordmenn. Mange
utvandret f. eks. til Amerika. Andre flyttet til de voksende byene. Særlig den
nye hovedstaden Christiania som hadde blitt hovedstad i 1814, i stedet for den
tidligere hovedstaden København. Som hovedstad vokste Christiania fort, fra å
bare ha rundt 14 000 innbyggere, ble dette en klar hovedstad med
universitet (opprettet i 1811) og slott (sto ferdig i 1849).
Industrialiseringen var en sterk drivkraft til den kraftige veksten av
hovedstaden – og andre byer. I løpet av 1800-tallet ble det også utviklet bedre
kommunikasjon med veier, jernbane, dampbåter og telegrafnett.
Foreningslivet samlet folk på tvers av gamle standsskiller.
Folk hjalp hverandre, og andre for å synge, fremme egne interesser, drive
sport, engasjere seg i misjon. Man kan si at Norge gjennomgikk en utvikling som
peker fram mot vårt moderne samfunn.
Man kan si at bøndene i Norge først på 1830-tallet fikk
selvtillit. Da fikk man flertall på Stortinget, og forsto at man faktisk kunne
gjennomføre ting. Bøndene fikk gjennom forslag om kommunalt selvstyre, og på
denne måten mistet embetsmennene sin totale makt over landet. Gjennom årene som
gikk, ble det dannet bondevennforeninger, og ut ifra dette vokste en motbevegelse
mot embetsmennenes politikk. Denne bevegelsen ble kalt Venstre, mens embetsmennene
samlet seg i Høyre.
Stemmeretten i Norge er et tydelig tegn på hvordan
demokratiseringen økte. I 1814 fikk høytstående menn stemmerett (først og
fremst embetsmenn, byborgere og bønder). Dette økte sakte, før man i 1898 vedtok
i Stortinget, at alle menn (25 år +) skulle få stemmerett. I 1913 fikk alle
kvinner (25 år +) stemmerett. Dette var tidlig i forhold til mange andre land
på denne tiden.
Kongen kunne i realiteten nærmest fritt styre landet. Han hadde
nemlig utsettende veto, så han kunne drøye en beslutning fra Stortinget tre ganger,
og med tanke på at Stortinget møttes hvert tredje år, kunne altså kongen
utsette lover i hele ni år. Samtidig kunne han sette i kraft midlertidige lover
som kunne vare mellom hver stortingssamling. I tillegg til dette var det kongen
som valgte ut hvem som skulle sitte i regjering, hvor han selvsagt valgte
lojale embetsmenn. Med andre ord hadde han praktisk talt makt til å ha de
lovene han ønsket.
Parlamentarismen ble ikke vedtatt i grunnloven før i 2007,
men er likevel gjennomført i praksis siden 1884, da Johan Sverdrup ble
statsminister med flertallet av Stortinget bak seg. Utover 1800-tallet økte
antallet bønder i Stortinget, mens staben av embetsmenn sank tilsvarende i
antall. Dermed gikk makten fra overklassen mer til det vanlige folket. Etter
1884, fikk kongen enda mindre reell makt, siden regjeringen overtok den reelle styringen
av landet. Regjeringen ble nå valgt etter flertallet i Stortinget, noe som gjorde
demokratiet sterkere. I 1905 løsrev man seg fra unionen med Sverige, og fikk en egen konge
(som egentlig var dansk).
Sverige valgte ut en fransk general under Napoleon, Jean
Baptiste Bernadotte, til å bli Sverige tronarving. I 1809 får Bernadotte
tilnavnet Karl Johan ((-s gate)) som konge. Han ønsket å samle Sverige og Norge, men lyktes
ikke – noe som resulterte i at Stortinget ble sterkere. Stortinget ville klare
seg, og klarte seg, uten kongens innblanding, og demokratiet ble stadig mer
utviklet. Det at Sverige godtok at Norge hadde en egen grunnlov, kan ha vært
avgjørende for hvordan demokratiets utvikling har vært. Gjentatte ganger prøvde
Karl Johan å endre grunnloven slik at den skulle utvide kongens (hans egen) makt i Norge.
Danmark ble i 1814 tvunget til å avstå Norge til Sverige gjennom Kieltraktaten.
Selv om Norge nektet å godta avtalen, kunne man ikke måle seg med stormaktenes
press og militære styrker. Kristian Fredrik ble sendt av kongen av Danmark,
Fredrik 6., som stattholder. Han ble raskt populær, og prøvde å bli norsk konge
for et selvstendig Norge etter at Danmark-Norge var oppløst. Det fattige
bondelandet Norge, først låst fast til Danmark, og senere til Sverige, utviklet
seg til å bli et selvstendig demokrati.
1898: Menn i Norge får stemmerett
1913: Kvinner i Norge får stemmerett
Kilder:
