10: Første verdenskrig (1914-1918) - oversikt

Før den første verdenskrigen, var det en periode preget av fremskritt og optimisme.  Etter første verdenskrig kom det en periode preget av økonomiske og politiske kriser, hat og uløste konflikter.

Bakenforligende årsaker
Opprustning rundt omkring i Europa.
Industrialisering førte til våpenproduksjon.
Nasjonalisme og glorifisering av krig.
Fastsetting av militære allianser.

Utløsende årsaker
28. juni 1914: Franz Ferdinand, tronarving (--> hertug) i Østerrike-Ungarn blir skutt i Sarajevo, av serbiske terrorister fordi det ville bli det vanskeligere å dra seg ut av riket hvis Ferdinan fikk gjennomført bedre vilkår for slavere i Østerrike-Ungarn.
1. august 1914: Tyskland erklærer Russland krig.
3. august 1914: Tyskland erklærer Frankrike krig.
4. august 1914: Tyskland erklærer Belgia krig. Storbritannia erklærer Tyskland krig.

Under krigen
9 millioner drepte. 20 millioner sårede.
Tyskland: Russland i øst, og Frankrike i vest. Mente at jo raskere krigen kom, desto bedre, fordi de fryktet et utviklet Russland. Klarte å mobilisere og utstyre millioner av reserver som både var utdannet og trent.
Frankrike: Skyttegravskriger mot Tyskland. Ville ha revansj fra nederlaget i 1870. Støttes av Storbritannia.
Storbritannia: Ressurser fra kolonier og handel rundt i verden og sterk flåte.
Russland: Japan i øst (tapte krig i 1905), ville støtte panslavismen i vest, og støttet dermed serberne i Østerrike-Ungarn. Hadde verken våpen eller annet utstyr. 1917: Mars- og novemberrevolusjon i Russland.
USA: Holdt seg bevisst utenfor maktspillet. Isolasjonisme - ville ikke gjøre seg avhengig av noen. Støttet etter hvert Storbritannia og Frankrike med utstyr og pengelån.

Krigens avslutning og resultater
Tyskland skriver på Versailles-traktaten (1919), og får dermed skylden for krigen. De hadde ikke noe valg å skrive på, for det sto soldater utenfor landets grenser. De seirende partene, som Frankrike, Storbritannia og USA, satte Tyskland i gjeld.
Krigen ble i den lange løp en styrkeprøve, hvor USA vant fordi de var mest utviklet industrielt. Russland kom til kort, i og med at det var svakt industrialisert.
Storbritannia var i 1919 med sitt imperium sterkere enn noen gang.
Tyskland og Russland var på kort sikt svake. Mange tyskere mente det var veldig urettferdig at Tyskland måtte bære ansvaret for krigen.
Flere nye stater i Europa. Kart på s. 223 i boken.

9: Demokratiuviklingen i Norge - disposisjon

Disposisjon:

·         Innledning

o   Fra å være et land uten

o   Sentral hendelse: Johan Sverdrup i 1884.

§  Hvordan hendte dette?

§  Fører frem til problemstilling.

o   Problemstilling: Et relevant spørsmål.

o   Avgrensing: Hva har jeg utelatt i denne teksten, hvor har jeg fokus. Poltisk/sosialt/økonomisk?

o   Struktur: Forklare oppbygging av artikkelen, med begrunnelse. Forklare gangen i teksten.

·         Hoveddel

o   Bakgrunn for 1814

o   Patriotisme, lydrike, samfunn, 1770-1814, kongens makt

o   1814:Grunnloven og innhold, hva påvirket Norge i denne retningen

§  Revolusjoner, filosofi, Sverige

o   1837: Formannskapslovene: Bøndene i demokratiseringsprosessen

o   Viktige personer

§  Kristian Fredrik

§  Karl Johan

§  Johan Sverdrup

o   Hendelser frem mot 1884

o   1884: Johan Sverdrup, Høyre og Venstre

o   Hendelser frem mot 1905 og unionsoppløsningen.

o   Stemmerett

§  1814: 40% av menn

·         Embetsmann, byborgerskap eller bonde.

§  1884: Parlamentarismen

§  1898: Menn

§  1913: Kvinner

o   Parlamentarisme

o   Stortinget

·         Avslutning

o   Svar på problemstilling

o   Konklusjon, avslutning

Demokratiutvikling i Norge (oppgaven)

Gjøre rede for demokratiutvikling i Norge fra 1800-tallet og fram til 1945 og analysere drivkreftene bak denne utviklingen

8: Demokratiets utvikling i Norge fra 1814 til 1905 - tekst

Fra å være et land uten verken grunnlov eller eget statsoverhode, har Norge utviklet seg gjennom 1800-tallet til å bli en selvstendig demokratisk nasjon. Året var 1884, og Johan Sverdrup ble valgt til statsminister i Norge, som den første med støtte fra majoriteten på Stortinget. Dette var et stort steg på Norges veg til dagens demokratiske forhold. Hva gjorde Norge mer demokratisk gjennom det 19. århundret? Og hvordan påvirket Sverige demokratiutviklingen i Norge i unionen fra 1814 til 1905?

Når man ser på Norges demokratiseringsprosess, kan man se det fra ulike vinkler. En måte, er å se på demokratiseringen som en lengre prosess som hadde ulmet under overflaten i lange tider, og naturlig kom frem, sakte men sikkert, at Norge skulle være et demokrati. En annen vinkling er at tidsmessig kortere hendelser dyttet på demokratiutviklingen. Man pleier å se på historien som en kombinasjon av både lengre og kortere prosesser som sammen utgjør en helhetlig forklaring.

Fra middelalderen var de tre skandinaviske landene, Norge, Sverige og Danmark under én trone i Kalmarunionen. Denne varte fra 1397 til 1523. Etter at Sverige brøt ut av unionen, sto Danmark og Norge igjen, og ble et tett sammenknyttet lydrike med sentrum i København. Under Danmark hadde ikke Norge vært noe demokrati. Danske embetsmenn hadde styrt landet på oppdrag fra tronen i København. Etter 1814, i union med Sverige, ble Norge gradvis mer demokratisk. Norge var i større grad enn under Danmark selvstendig i unionen, med egen regjering og grunnlov – men fremdeles under den svenske kongen.

I grunnloven fra 1814, slo man på Eidsvoll fast noen hovedprinsipper (insperert fra filosofer i parentes): Norske borgere skulle ha ytringsfrihet (Voltaire), makten i staten skulle være delt (Montesqieue), og makten skulle i siste instans ligge hos folket (Rousseau).

I perioden mellom 1814 og 1905 var Norge i union med Sverige. De direkte konsekvensene av unionen i disse årene, var at kongen og utenrikspolitikken var svensk, men ellers var det fordelingen mellom de to landene rettferdig. I motsetning til under Danmark, hadde Norge nå betydelig større selvstyring – nå hadde man til og med en egen, norsk grunnlov.

Bøndene og den voksende middelklassen i byene søkte etter hvert politisk innflytelse. Bøndene utfordret etter hvert makten til embetsmennene, som frem til da hadde vært landets elite – økonomisk, politisk og kulturelt. Embetsmennene mistet sakte, men sikkert sine maktposisjoner, og ”vanlig” folk fikk stadig mer innflytelse i Norges politikk. På bygdene ble det lokale selvstyret nedfelt i formannskapslovene fra 1837 etter press fra bøndene i Stortinget.

Befolkningen ble på 1800-tallet mer enn fordoblet. Frem til midten av århundret levde de fleste i Norge av jordbruk, og var generelt lite interessert i politikk, så lenge man ikke ble forstyrret i hverdagen, og ting fikk gå slik de alltid hadde gjort, uten innblanding fra høyere hold. Derfor brydde ikke den gjennomsnittlige nordmannen seg om landets politikk, ei heller hvilket land man tilhørte.

På 1800-tallet kom det mange nye muligheter for nordmenn. Mange utvandret f. eks. til Amerika. Andre flyttet til de voksende byene. Særlig den nye hovedstaden Christiania som hadde blitt hovedstad i 1814, i stedet for den tidligere hovedstaden København. Som hovedstad vokste Christiania fort, fra å bare ha rundt 14 000 innbyggere, ble dette en klar hovedstad med universitet (opprettet i 1811) og slott (sto ferdig i 1849). Industrialiseringen var en sterk drivkraft til den kraftige veksten av hovedstaden – og andre byer. I løpet av 1800-tallet ble det også utviklet bedre kommunikasjon med veier, jernbane, dampbåter og telegrafnett.

Foreningslivet samlet folk på tvers av gamle standsskiller. Folk hjalp hverandre, og andre for å synge, fremme egne interesser, drive sport, engasjere seg i misjon. Man kan si at Norge gjennomgikk en utvikling som peker fram mot vårt moderne samfunn.

Man kan si at bøndene i Norge først på 1830-tallet fikk selvtillit. Da fikk man flertall på Stortinget, og forsto at man faktisk kunne gjennomføre ting. Bøndene fikk gjennom forslag om kommunalt selvstyre, og på denne måten mistet embetsmennene sin totale makt over landet. Gjennom årene som gikk, ble det dannet bondevennforeninger, og ut ifra dette vokste en motbevegelse mot embetsmennenes politikk. Denne bevegelsen ble kalt Venstre, mens embetsmennene samlet seg i Høyre.

Stemmeretten i Norge er et tydelig tegn på hvordan demokratiseringen økte. I 1814 fikk høytstående menn stemmerett (først og fremst embetsmenn, byborgere og bønder). Dette økte sakte, før man i 1898 vedtok i Stortinget, at alle menn (25 år +) skulle få stemmerett. I 1913 fikk alle kvinner (25 år +) stemmerett. Dette var tidlig i forhold til mange andre land på denne tiden.

Kongen kunne i realiteten nærmest fritt styre landet. Han hadde nemlig utsettende veto, så han kunne drøye en beslutning fra Stortinget tre ganger, og med tanke på at Stortinget møttes hvert tredje år, kunne altså kongen utsette lover i hele ni år. Samtidig kunne han sette i kraft midlertidige lover som kunne vare mellom hver stortingssamling. I tillegg til dette var det kongen som valgte ut hvem som skulle sitte i regjering, hvor han selvsagt valgte lojale embetsmenn. Med andre ord hadde han praktisk talt makt til å ha de lovene han ønsket.

Parlamentarismen ble ikke vedtatt i grunnloven før i 2007, men er likevel gjennomført i praksis siden 1884, da Johan Sverdrup ble statsminister med flertallet av Stortinget bak seg. Utover 1800-tallet økte antallet bønder i Stortinget, mens staben av embetsmenn sank tilsvarende i antall. Dermed gikk makten fra overklassen mer til det vanlige folket. Etter 1884, fikk kongen enda mindre reell makt, siden regjeringen overtok den reelle styringen av landet. Regjeringen ble nå valgt etter flertallet i Stortinget, noe som gjorde demokratiet sterkere. I 1905 løsrev man seg fra unionen med Sverige, og fikk en egen konge (som egentlig var dansk).

Sverige valgte ut en fransk general under Napoleon, Jean Baptiste Bernadotte, til å bli Sverige tronarving. I 1809 får Bernadotte tilnavnet Karl Johan ((-s gate)) som konge. Han ønsket å samle Sverige og Norge, men lyktes ikke – noe som resulterte i at Stortinget ble sterkere. Stortinget ville klare seg, og klarte seg, uten kongens innblanding, og demokratiet ble stadig mer utviklet. Det at Sverige godtok at Norge hadde en egen grunnlov, kan ha vært avgjørende for hvordan demokratiets utvikling har vært. Gjentatte ganger prøvde Karl Johan å endre grunnloven slik at den skulle utvide kongens (hans egen) makt i Norge.

Danmark ble i 1814 tvunget til å avstå Norge til Sverige gjennom Kieltraktaten. Selv om Norge nektet å godta avtalen, kunne man ikke måle seg med stormaktenes press og militære styrker. Kristian Fredrik ble sendt av kongen av Danmark, Fredrik 6., som stattholder. Han ble raskt populær, og prøvde å bli norsk konge for et selvstendig Norge etter at Danmark-Norge var oppløst. Det fattige bondelandet Norge, først låst fast til Danmark, og senere til Sverige, utviklet seg til å bli et selvstendig demokrati.


1898: Menn i Norge får stemmerett
1913: Kvinner i Norge får stemmerett

Kilder:

•          http://www.maihaugen.museum.no/lblve/grunnlov/grunnlov.html
•          http://www.kongehuset.no/c27066/artikkel/vis.html?tid=27420
•          http://historie-brundalen.blogspot.no/2009/01/ukas-lille-sk_27.html
•          http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/v01/902-Systemskifte3/
•          Hansen, Svein Olav, m.fl. (2008): Mennesker i tid 2. Cappelen Damm, Oslo

7: Norge 1814-1884 - oppgaver

Fordypningsoppgave s. 123

1. Historikeren Jens Arup Seip har kalt det politiske systemet mellom 1814 og 1884 for embetsmannsstaten. I dette begrepet legger han at Stortinget i denne perioden var dominert av embetsmenn, altså høytstående, gjerne danske - eller dansk utdannede - overklassemenn. Å styrke regjeringen i forhold til Stortinget ville svekke embetsmennenes makt, ved det ikke lenger ville bli like lett for regjeringen (embetsmenn utnevnt av kongen) å styre uten sterke inngrep av de folkevalgte (valgt av 30-40% av menn). I denne perioden hadde kongen hadde en sterk stilling, med rett til utsettende veto og makt til å benåde fanger. Siden Stortinget (den lovgivende forsamlingen) kun samlet seg hvert tredje år, kunne kongen dermed utsette en lov i ni år. I tillegg nevnte han ut medlemmene i regjeringene. Kongen måtte også være evangelsk-luthersk, for å forhindre at Karl Johan, katolikk, skulle bli konge i Norge. Det at hovedstaden ble flyttet fra Bergen til Christiania, var for at det ikke skulle være så langt å reise for svenskene for å komme til hovedstaden.

Fordypningsoppgaver s. 127

1. Konventikkelplakatan som slo fast at religiøse møter bare kunne foregå under oppsyn av ordinert prest, ble opphevet i 1842. Man kan hevde at dette var et skritt i retning av økt demokrati ved at ikke lenger de overstående prestene skulle bestemme hva kirken skulle bestå av, men folket. Nå når man ikke lenger var pålagt å ha religiøse møter under oppsyn av en ordinert prest, kunne folk friere diskutere i de religiøse møtene, og forme dem mer som man ønsket – ikke nødvendigvis direkte som presten ønsket. Folket hadde altså fått mer makt, dermed mer demokrati.
2. Man kan hevde at de første folkebevegelsene peker fram mot de politiske partiene som vokste fram mot slutten av århundret. Det oppsto grupperinger som sto for ulike måter å organisere samfunnet på – ulik politikk.Bønder og middelklassen ble stadig oftere omtalt som "Venstre". Den motstående fløyen, for det meste bestående av embetsmenn samlet seg i "Høyre". Kongen, høyesterett og kirken støttet Høyre. Likevel vant Venstre, med Johan Sverdrup i spissen, valget i 1884. Nå, for første gang i Norge, fikk den politikeren som hadde flertall av stortinget bak seg, oppgave i å danne en regjering. Derfor sier man at parlamentarismen ble innført i 1884 - selv om dette var en gradvis prosess. I 1884 ble de to første partiene i Norge opprettet - Høyre og Venstre.

(selvstudium)

6: Nasjonalisme - tekst

Nasjonalisme er ideer basert på prinsippet om nasjonens verdi. Særlig den etnisk homogene nasjonen (som etniske nordmenn i Norge). Tanken om at mennesket bare vil bli lykkelig og å fullt ut kan realisere sine muligheter hvis det er medlem i et organsik og historisk basert samfunn, som er hva nasjonalisme prøver å oppnå.  Hvis en nasjon er splittet og underlagt andre stater, eller at nasjonen er underlagt et større regime (som Polen under Sovjetunionen), vil nasjonalismen kunne føre til historiske begivenheter som opprør eller revolusjon.

En nasjon er en gruppe mennesker som først og fremst har samme språk. De har felles kultur og historie, og  nasjonens medlemmer godtar hverandre som en del av gruppen. Det er også forutsatt at alle i gruppen har samme rettigheter og plikter.

Den man kaller for "den franske formen for nasjonalisme" er knyttet særlig til statsmakten, og bygger på opplysningstanker, hvor politisk patriotisme og støtting av revolusjon var sterke ideer. At staten står sterkt og at alle nasjonens medlemmer har samme statsborgerlige rettigheter med samme plikter og rettigheter. Patriotisme er en sentral tanke, gjerne politisk betont, med vektlegging av etnisitet.

Det man kaller for "den tyske formen for nasjonalsime" er særlig preget av romantikken, hvor det var sterk velvilje om folkelige tradisjoner, hvor litteratur, poesi og billedkunst var tydelige eksempler på. Troen på folket og nasjonens språklige, åndelige og etniske enhet står sentralt. Man kunne tiløre samme nasjon og føle tilhørighet, uavhengig av rang og status. Her står tanker om felles språk, historie, og kulturell bakgrunn sentralt. Fascisme og nazisme er eksempler på militær nasjonalisme. I forhold til Frankrike har Tyskland ikke i samme grad en lang tradisjon som ett rike.

Norsk nasjonalisme kategoriseres innenfor tysk nasjonalisme. Når vi i Norge feirer 17. mai, kan vi i manges øyne nok bli sett på som patriotiske og nasjonalistiske i høy grad. Det at man feirer nasjonaldag så intensivt, er med å vise hvor viktig nasjonsfølelsen er for det norske folket. Man har hatt behov for å ha en sterk nasjonaldag som øker nasjonalfølelsen i landet. Dette kan komme at av man ikke har hatt sin egen stat før i 1905, og dermed hadde sterkt behov for å bygge nasjonsfølelse.

Historien har vist at det finnes flere problematiske sider ved nasjonalisme. Nasjonalismen som samlende ideologi kan fyre opp konflikter ved at det finnes flere potensielle nasjoner i verden, enn det finnes nasjoner. Hvis nasjonalisme i et ikke klart avgrenset homogent område står sterkt mot andre i samme område, kan det oppstå konflikter. Det at nasjonalismen generelt er selvforherligende gjør at man i mange tilfeller også ser ned på det utenforstående. Tidlig nasjonalisme bygget på ideen om å samle sin nasjon, men utviklet seg etter hvert til en idé om å utvide sin nasjon, gjennom etnisk utrensing og assimiliering.

Kilder:
http://snl.no/nasjonalisme
http://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalisme
Forelesning av Rannveig Fluge

5: "Revolusjonen spiser sine barn" - tekst

Etter den franske revolusjonen, med stormingen av Bastillen i 1789, og etter at folket har gjort kongen maktesløs og tatt ham til fange, får de revolusjonære makten. Nå, når ikke lenger kongen og adelen styrer landet, tar de revolusjonære på seg oppgaven. Man manifesterer en ny grunnlov som står ferdig i 1791, som er langt mer liberal enn kongens styring. Grunnloven bygget på frihet, likhet og brorskap.

Frankrike går til krig mot europeiske fyrster for å spre revolusjonen og dens budskap til så mange som mulig. Dette fører til at mye penger går til å spre revolusjonen i andre land, og fattigdom og sult øker igjen i Frankrike. Særlig i Paris er nøden stor fordi man blir angrepet av Prøyssen som tenker at de kan angripe Frankrike før de selv blir angrepet. Folk drar til Paris for å samle sammen en fransk revolusjonær hær, men de er for mange, og Paris klarer ikke å huse og brødfø alle.

Man innfører tanker som i grunnen bygger på frihet. Ytringsfrihet, religionsfrihet, eiendomsrett og sikkerhet mot tilfeldig fengsling innføres. Det blir viktig at alle skal stå likt ovenfor loven – alle skal ha stemmerett, alle skal bli dømt ut ifra samme lov og alle skal beskattes etter samme vilkår. Man ordner statsstyringen etter maktfordelingsprinsippet (Montesquieu). Økonomisk liberalisme, uavhengighet og selvstendighet blir viktig. Kirkens gods blir overtatt av den nye revolusjonære staten. Tortur avskaffes, adelige titler slettes og tienden avskaffes. Alt dette i revolusjonens ånd! Men det kom til å endre seg ...

I 1792 kommer en ny revolusjon. På grunn av dyr mat og misnøye i landet, særlig i Paris, stormer folket slottet, og fengsler kongen. I motsetning til russerne som i den russiske revolusjon stormet men likevel bevarte f. eks. Vinterpallasset i St. Petersburg, ødelegges mye av det som er i Versailles. Dette utløser et blodbad hvor antirevolusjonære blir arrestert bare ved mistanke. Den revolusjonære makten går over sine egne grenser, og Ludvig den 16. giljotineres. 

For å beskytte seg mot Prøyssens angrep og å føre videre ekspansiv krig i revolusjonens ånd, utskrives 300 000 bønder til hæren. Dette fører til bondeopprør. Kontrarevolusjonære dømmes hardt, og Frankrike skaper seg fiender i Europa i alle retninger. Man vil tvinne folket under republikken. Det opprettes en velferdskommité som gjenvelges hver måned. I denne tiden (1793) kan man for alvor si at "revolusjonen spiser sine barn". Her motsier de revolusjonære sine egne prinsipper. Terror og sensur blir hverdagskost – ting som man i utgangspunktet tok sterk avstand fra.

I denne perioden kan man snakke om at "revolusjonen spiser sine barn". De som tidligere hadde kjempet for revolusjonen og arbeidet hardt i revolusjonens ånd, kunne nå blir giljotinert eller fengslet bare av at noen hadde – eller sa at de hadde – mistanke om at de var kontrarevolusjonære. Man kan si at ”revolusjonen spiser sine barn” i og med at man i denne perioden gikk imot sine egne ideologier og tanker, til tross for at man selv hadde makten! Når man ser på dette i ettertid kan det virke merkelig, men i de kaotiske omstendigheten som var, kan man se på det som naturlig at historien forløp seg slik den gjorde.

4: Industrielle og franske revolusjon - prøve

1)      Forklar kort hva som ligger i slagordet ”No taxation without representation”.

Med ”No taxation without representation” mener man det amerikanerne sa om at de ble pålagt å betale skatt til den britiske kongen, uten å engang å være representert i parlamentet. Altså, man måtte gi, uten å få. Protestene og uviljen mot å betale skatt til et land på andre siden av havet ble sterk, og slagordet var et faktum. Man kan i ettertid tenke, hvorfor lot ikke britene amerikanerne ta del i parlamentet, og dermed la dem være med å bestemme over seg selv og ta del i utformingen av det britiske samveldet.

2)      Hva er bemerkelsesverdig med uavhengighetserklæringen fra 1776?

Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 av Thomas Jefferson var sterkt preget av opplysningstanker fra Europa.  Særlig de franske opplysningsfilosofer spilte en sterk rolle i den amerikanske uavhengighetserklæringen. Det store bemerkelsesverdige var at den erklærte at: ”all men are equal”. Nå var det konstatert i en grunnlov at alle var like mye verdt, og friheten sto veldig sterkt. Dette var helt nytt, og inspirerte Europa, særlig Frankrike, til å gjøre det samme.

3)      Beskriv Frankrikes og Storbritannias rolle i den amerikanske uavhengighetskrigen

Storbritannia og Frankrike hadde makt i ulike østre deler av Nord-Amerika. De to europeiske stormaktene ville vise seg sterke for hverandre og for andre. Derfor satset de mye penger i krigføring – ikke ved å direkte angripe hverandre, men ved å hjelpe til i kriger mot den andre. Frankrike hadde allerede lite penger, men man valgte likevel å hjelpe amerikanerne i frigjøringskrigen fra Storbritannia. Dette gikk sterkt utover Frankrikes økonomi, som ikke var særlig god fra før. Frankrike ville vise makt, og vise at de ikke var svakere enn britene. Storbritannia tapte krigen, og de tretten koloniene ble samlet under en egen grunnlov. 

4)      Hva var de dypereliggende årsakene til den franske revolusjonen?

Det var flere saker som ulmet under overflaten før den franske revolusjonen. Det var stor kontrast mellom folket og de få rike. Kongen, adelige og geistlige levde godt på folkets bekostning. Folket var med andre ord undertrykket, og ble tvunget til å betale skatter og avgifter både til kirken og staten. Slik hadde det vært i lange tider, men den store forskjellen fra f. eks. i romerriket var at nå, på 1700-tallet fikk ikke folket noe særlig igjen for skatten de betalte. Tidligere kunne adelen tilby beskyttelse i borger, men nå hadde ikke lenger adelen noe særlig å tilby til folket som betalte til dem. Dette er en viktig dypereliggende årsak. Det skapte misnøye hos folket, og med tanke på at statskassen i Frankrike var skrapt, og at avlingene på slutten av 1780-tallet slo feil, kan man se på det som naturlig at revolusjonen kom.

5)      Forklar kort opptakten til stormingen av Bastillen

I Paris hadde folk det relativt dårlig. Man ble pålagt høye skatter uten å få noe særlig tilbake for det man ble pålagt å betale. Folk var sultne, og var undertrykte. Mange var urettferdig fengslet i Bastillen. Festningen ble sett på som et symbol på det urettferdige eneveldet som rådet i Frankrike for tiden. Nå er 4. juli nasjonaldag i Frankrike, etter stormingen i 1789.

Se andre spørsmål for mer info om dette spørsmålet …

6)      Hva var veldferdskomiteen, og hvorfor kom dette terrorveldet?

Velferdskomiteen var ble dannet av det franske revolusjonære styret på 1790-tallet, som ble hadde som oppgave å motarbeide kontrarevolusjonære. Giljotinen tok mange liv, blant annet kongens i januar 1793. Velferdskomiteen skulle sikre at revolusjonen sto sterkt, og bare en mistanke om at noen var kontrarevolusjonære kunne føre til at man mistet hodet. Dette terrorveldet kom av at man for hvilken helst pris ikke ville tilbake til eneveldet, og derfor gjorde det revolusjonære styret alt de kunne for å opprettholde revolusjonen. I denne sammenhengen kommer man gjerne med utsagnet at ”revolusjonen spiser sine barn”.

7)      Hva står de tre mest kjente opplysningsfilosofene for?

De tre mest kjente opplysningsfilosofene, Voltaire, Montesquieu og Rousseau var sterkt pregede av tanken på at mennesket skulle styres av fornuften. De dyrket alle fornuften.

Voltaire mente for at mennesket skulle være fritt og få muligheten til å tenke selv. Han var mot at kirken var så sterk, og mente at stat og kirke ikke hørte sammen. Voltaires sto for at mennesket skal ha ytringsfrihet, retten til å si hva man mener. Han var også aktiv forfatter av artikler i Encyklopedien, som i sterk grad var et symbol på at man ville stole på fornuften.

Montesquieu og hans tanker om maktfordelingsprinsippet har påvirket den vestlige verden siden hans tid – både den amerikanske og franske grunnloven (også den norske) er påvirket av hans tanker. Maktfordelingsprinsippet går ut på at all makt skal balanseres av en annen, og ble delt opp i tre deler: Den lovgivende, den utøvende og den dømmende makten. Dette har blitt en modell for hvordan man i ettertid har organisert maktfordelingen i samfunn.

Rousseau mente at man ikke blindt skulle dyrke gud, men heller dyrke fornuften. Han mente at all urettferdighet og alt vondt i verden hadde kommet med samfunnet. Han mente at mennesket burde vende tilbake til naturtilstanden, uten samfunn. Rousseaus mente at folkesuverenitet var særs viktig, og mente at folket i bunn og grunn skulle ha makten. Ingen skulle kunne sette seg over folket – slik Ludvig den 16. og så mange andre konger hadde gjort gjennom tidene.

8)      Hva gikk Wien-systemet fra 1815 ut på?

Wien-systemet fra 1815 gikk ut på tanken om at ingen land skulle bli for sterke, slik nylig hadde Frankrike hadde vært under Napoleon. Hvis et land ble for sterkt, gikk andre land inn i det for å ”roe ned”. Slik holdt man det ”rolig” i Europa. F. eks. kunne den spanske hæren bli for stor. Da gikk f. eks. østerrikere og franskmenn inn i landet for å svekke den spanske hæren. Grovt sett. Slik ble ingen land for sterke, mektige og overlegne i Europa. I dette glemte man Storbritannia, som ikke var en del av kontinentet. Storbritannia utvidet sitt imperium med kolonier rundt i verden, og dro inn rikdom av dette. Mye av denne storheten, og at man ikke i særlig grad ble ”holdt nede” av det europeiske kontinentet, var at man hadde makt på havet som ingen annen.

9)      Hva var forlagsvirksomheten/forlagssystemet? Hvordan fungerte det, og på hvilken måte stimulerte det til videre industrialisering?

Bønder hadde tidligere i stor grad produsert sine egne varer – klær, mat osv. Forlagsvirksomheten begynte med at handelsmenn, såkalte forlagsmenn, kom ut til gårder og samlet sammen det bønder produserte – sydde, spant, strikket osv. Dette kunne bøndene gjøre som en ekstrainntekt. De spant for eksempel garn, som senere ble hentet av en forlagsmann, som solgte videre. På denne måten hadde flere bønder skapt seg ekstrainntekter.

På grunn av bedre redskaper og etter hvert maskiner, kunne man begynne å produsere enda mer. Dette stimulerte til videre industrialisering ved at man begynte å jobbe mer og mer samlet. Etter hvert begynte man å samle arbeidere i byer, for å kunne bruke større og kraftige maskiner – gjerne ved elver som drev dampmaskiner. Bønder flyttet til byer, og ble heltidsarbeidere på fabrikker hvor de jobbet for handelsmenn som videre solgte varer. Industrialiseringen var i full gang, og arbeiderklassen var født.

10)   Hva var ”innhegningsbevegelsen” (The Enclosure Movement), og på hvilken måte var den en forutsetning for industrialiseringen i England på 1700- og 1800-tallet?

Innhengningsbevegelsen (The Enclosure Movement) kan bli sett på som en av de viktigste hendelsene i moderne tid. Den gikk ut på at man samlet sammen gårder til større gårder. Småbønders land ble kjøpt opp av store godseiere, og i parlamentet delte man også opp land som tidligere hadde vært allemannseie. Nå kunne ikke lenger bønder la f. eks. sauene sine beite fritt på en eng, siden engen nå var eid av en storbonde. Samlingen og inngjerningen av områder i Storbritannia gjorde at det ble lagt til rette for mer effektiviserte jordbruk. I de store inngjerdede områdene kunne man nå planlegge større jordbruk og ta mye større områder i ett.

På 1600-tallet var størsteparten av Storbritannias befolkning bønder – hele 80%. Videre, på 1700-tallet, etter at inngjerdingsbevegelsen hadde satt fart, var 60% av befolkningen bønder. Det ble nå produsert nok råvarer og mat til at flere kunne holde på med andre ting. Befolkningen kunne mettes med mindre arbeid. Dette var resultatet av effektiviseringen av jordbruket som inngjerdingsbevegelsen førte med seg. Videre, på 1800-tallet, var kun 20% bønder – nå hadde den industrielle revolusjonen (med maskiner og fabrikker og enda mer effektive jordbruk) virkelig satt fart.

3: Den franske revolusjonen - oppgave

1. Årsaker og bakgrunn

Politiske årsaker: Krigføring (særlig i Amerika mot briterne) og at adelen ikke måtte betale skatt. Politisk påvirkning fra USA.

Ideologiske årsaker: Tankene om frihet, likhet og brorskap. Opplysningsfilosofiske tanker om maktfordelingsprinsippet (Montesqiueu), ytringsfriheten (Voltaire) og folkesuvereniteten (Rousseau).

Økonomiske årsaker: Urettferdig fordeling av goder. Kronvasall-vasall-fordelingen er ikke gunstig for vasallene, i motsetning til hvordan patronus-kliens (Romerriket) var gunstig for begge parter. Franske statskassen var tom pga. overdreven støtte til Amerikas frigjøringskrig. Matmangel.

Sosiale årsaker: De adelige og geistlige trykker tydelig ned de resterende 98% av folket. Frankrike var et stendersamfunn (adelen, geistlige, folket).


2. Revolusjonensforløp og utvikling

·        Første fase 1789 – 1792
Revolusjon blusser opp. Grunnlovgivende forsamlingens epoke. Grunnlov ferdig i 1791. Tortur avskaffet, økonomisk liberalisme, adelige titler slettes, juryordning og rettsikkerhet. Kirkens tiende avskaffes, trosfrihet. Revolusjonens menn overtok statens gjeld.

·        Hovedmomenter i  Erklæringen av menneskets og borgerens rettigheter - 26.08.1789 -  (se http://historie.cappelen.no/historie1/kap9/kildeoppgaver/kildeoppgave.html?id=164 )
Fremfor alt FRIHET. Opplysningstidens tanker sto sentralt i utvalget av hovedmomenter til erklæringen, som retten til ytringsfrihet (Voltaire). Maktfordelingsprinsippet (Montesqiueu) var svært viktig - som i den amerikanske grunnloven. Også tanken om at folkesuverenitet (Rousseau) var viktig. I tillegg kom sikkerhet mot tilfeldig fengsling, eiendomsrett, adelige titler ble slettet og tortur ble avskaffet. Når det gjaldt religion, var det vedtatt at man skal ha religionsfrihet, at tienden skulle avskaffes og at kirkekodset skulle tas til folket.

·        Krig mot Østerrike 1792 - hvorfor ? resultat? Spenning. Dreper kongen i januar
Krig fordi man ville spre revolusjonen.

·        Annen fase 1792 – 1794 – revolusjonen radikaliseres – på hvilken måte? ”Revolusjonen spiser sine egne barn”
Tortur ble igjen innført, det ble dårlige forhold, særlig i Paris etter strømningene dit for å forsvare hovedstaden mot Prøyssen. Sensuren økte under nasjonalsamlingens (republikanere) ledelse. Alt ble undersukt. Ingenting skulle være kontrarevolusjonært. Kamp mot gudstro og kirken, og dyrking av fornuften. Ludvig 16. dømmes til døden - vedtatt av folkevalgte.

·        Tredje fase 1793 - 1795: terror. Skriv i punkter hvordan  revolusjonen utviklet seg i denne perioden
300 000 utskrives til hæren for å forsvare seg mot de man angrep for å spre revolusjonen. Nå blir man angrepet fra nord, øst og sør, og må forsvare seg.

·        Reaksjon - Direktoriet (1794-99) – hvorfor ble dette mislykket?
Direktoriet (fem mann), altså regjeringen prøvde å styre Frankrike i revolusjonens ånd, og som en motreaksjon på hvordan revolusjonen ”hadde spist sine egne barn”. Misnøye i landet. Fengselene tømtes. Ytringsfriheten ble gjenninført. Derimot ble fengslene fylt med terrorister. Paris led. Tap i kriger. Men Napoleon har suksess i Nord-Italia, og vinner slag på slag.

·        Revolusjonens siste fase - 1799 - 1804 : Forklar Napoleon Bonapartes fremgang til makten.
Napoleon tar makten. Kroner seg selv til keiser.



3. Betydningen av den franske revolusjonen

a.      for Frankrike
I og med at det var her revolusjonen skjedde, er den selvfølgelig svært viktig for landet i senere tid. Frankrike har siden revolusjonen aldri hatt monarki, og har fortsatt sterke tanker om revolusjonens ideer om frihet, likhet og broskap. Disse tre begrepene står fortsatt veldig sentralt i landet politisk sett. Kirken har også siden revolusjonen aldri etablert seg sterkt igjen.

b.      for Europa
Med tanke på at Frankrike på denne tiden var et av, om ikke dét, viktigste landet i Europa, hadde den frankse revolusjonen mye å si for utviklingen av Europa videre. Tankene som revolusjonen satte til livs har spredd seg, og har nå blitt viktige deler av nesten hele Europas tankegang. På grunn av revolusjonen led Frankrike økonomisk, og skrumpnet inn. Det ga Storbritannia plass til å vokse, og mye på grunn av dette kan man trekke linjer til hvorfor Storbritannia senere ble en stormakt som har påvirket store deler av verden. Frankrike var før revolusjonen en sterkere makt enn Storbritannia, men det endret seg etter revolusjonen.

c.      for Norge
Den franske revolusjonen hadde ikke særlig direkte betydning for Norge da den utspilte seg, men i og med at Napoleon fikk makten, og ble støttet av Danmark, og tapte, ble Norge gitt som en slags gave til Sverige som en slags betaling for hva danskene hadde gjort. Dette var avgjørende for Norges fremtid. Landet var nå i union med Sverige, og ikke lenger under Danmark. Med Sverige fikk Norge friere spillerom, og til og med sin egen grunnlov (1814) – noe vi som ikke hadde vært aktuelt under danskene. Norge fikk nå, på grunn av den franske revolusjonen, utviklet seg i en helt ny retning – et steg mot selvstendighet.

2: Napoleon - tekst

Martin Rydving, 10. september 2012, 3a, BHG

Jeg vil i denne artikkelen se på hvordan Napoleon kom til makten fra omtrent ingenting, gjennom å lede Frankrike i kriger ut i alle retninger av Europa, for så å tape. Jeg vil diskutere hvordan ideer og forhold i samfunn som var typiske for tiden, påvirket Napoleons tenkemåter og handlinger. Man kan forestille seg at Napoleon var påvirket av opplysningstidens tanker og ideer, ved at han i sin tid som enehersker i Frankrike gjennomførte flere reformer i revolusjonens og opplysningstankenes ånd.

Etter statskuppet, en novembernatt i 1700-tallets siste år. De kaotiske forholdene som hadde herjet landet de siste ti årene, siden den franske revolusjonens start i 1789, var forholdene tilrettelagt for en sterk mann med sterke ideer og militære lederevner. Folket hadde nå stemmerett, etter Rousseaus prinsipper om folkesuverenitet, og franskmennene var frie i den forstand at de sto likt stilt ovenfor loven og at alle hadde samme skatteplikter. Disse forholdene var sterkt preget av revolusjonens opplysningstanker.

Napoleon var ingen høy mann av vekst, men hans selvbilde var så høyt stilt det nærmest kan bli. Han tok tittelen konsul for livstid i 1802, og kronte seg selv til keiser to år senere. Det at han kronte seg selv var atter et tegn på at ingen sto over ham - ingen skulle kunne sette kronen på ham, foruten ham selv.

Med Napoleon forsvant raskt revolusjonistenes organisering av makt og stat. Montesqieues maktfordelingsprinsip var ikke i like stor grad gjeldende når en enehersker nå tok makten. Når sto keiser Napoleon over loven. Han gjennomførte reformer i Frankrike, som å effektivisere skattesystemet - noe som førte til mer penger i statskassen - i tillegg til å lansere mer avansert utdanning, uavhengig av bakgrunn sosialt eller økonomisk. Dette var helt nytt - at evne kom framfor sosial status når det gjaldt å komme inn på de beste skolene. Noapoleon fikk utvidet og effektivisert veinett og annen kommunikasjon, både for sivile og militære formål. Dette førte også til å dra ned arbeidsløsheten, ved at det ga folk arbeid. Sykehus og barnehjem ble bygget, og det ble innført ærefulle priser for franskmenn som gjorde godt av seg.

Det var ikke bare positiv reformering av det franske samfunnet. Slaveri ble innført igjen. Napoleon ble en diktator, og som enhver diktator fikk han fjernet det som sto i hans vei - her revolusjonens kultur og tanker. Napoleion ble enehersker i Frankrike, ikke ulikt kongen, ved at han sto over loven. Han forlangte til og med at paven skulle legge seg under ham, og velsigne regimet han hadde under seg.

Når Napoleon hadde bygget opp Frankrike fra revolusjonens lidelser og ødeleggelser, startet han å ekspandere. Napoleonskrigene startet. Ideologi fikk sterk betydning i krigene som Napoleon førte. De franske grensene ble gjennom Napoleons strategiske militære list utvidet. Dette falt selvsagt ikke i smak hos Europas andre ledere. På denne tiden hadde Frankrike og Storbritannia lenge vært stormakter ved siden av hverandre. Revolusjonen hadde svekket Frankrike midlertidig, men nå, under Napoleon reiste seg Frankrike igjen. De to stormaktene hadde latt hverandre vært, og ikke angrepet hverandre direkte - latt den andre holde på med sitt mot at man selv fikk fred og ro.

Etter ti år som diktator i mektige Frankrike, nå 20 år siden revolusjonens start, nådde Napoleon sin maktpeak. Storbritannia var truet av Napoleons ekspansjoner og makt, ved at det europeiske kontinentets ressurser gikk til franske formål. Napoleon - maktsyk og strategisk som han var - forbudte handel med Storbritannia.

Napoleon angrep for mange steder på en gang, og mistet kontrollen. Systemet slo sprekker. På ulike hold og kanter oppsto motstandsbevegelser, og det ble gjennomført forsøk på statskupp og drap av diktatoren. Han var på for mange fiender om gangen, og endte opp med å ekspandere for hastig. Han var, i motsetning til Storbritannia, ingen kriger på sjøen, og tapte det meste på bølgene. Geriljakriger som ble drevet på ulike hold, i tillegg til fortsatt ekspansjon og opprettholdning av de nå utvidede franske grensene, ble for mye for Napoleon og hans folk.

At Napoleon hadde en vinnerskalle, er det liten tvil om. Han kunne virkelig ikke tape. Dermed, når russerne trakk seg tilbake til Moskva, fulgte Napoleon etter. Han klarte å erobre Moskva, men å angripe Russland i vintertid er ingenting man som militær leder bør foreta seg. Kulden tvang de franske soldatene tilbake. I 1813 ble Napoleons hær nedkjempet av allierte, samtidig som britene vant i Spania - hvor sjøfart sto sterkt.

Napoleon hadde fått med seg flere land, inkludert Danmark, mens flere land var imot, blant annet Sverige og Russland. Dette skulle videre være avgjørende for Norges fremtid, ved at Sverige mottok Norge som en krigsgave, uten å egentlig ha bedt om det. Napoleon hadde reist et imperium, som etter bare noen år falt sammen. Han mistet makt, og abdiserte. Han fikk herske på en øy, mens det i Frankrike igjen ble innført monarki – som før revolusjonen. Forskjellen var at folket nå visste hva de kunne kreve og forvente.

1: Opplysningsfilosofene - oversikt

Naturlige rettigheter. Frihet. Himanstisk tenking, vitenskap, Newtons lover. Fornuft fremfor religion.

England

John Locke (1632-1704): Erfaring + miljø = mennesket. Altså at folk kan utdannes og opplyses. Makt hos folket - må godkjenne staten.

Denis Diderot (1713-84): Kamp mot religioøs overtro = bedre verden. Anvarlige for Encyklopedien med Jean d'Alembert.

Frankrike

François Voltaire (1697-1778): Angrep gamle holdninger/viljeløs tro. En gud har skapt verden, men styrer/viser ikke vei. Staten skal bare ha jordisk makt. Stat + kirke ≠ sant. Bidro til Encyklopedien. Ytringsfrihet. Selv finne innsikt.

Charles Montesquieu (1689-1755): Maktfordelingsprinsippet: En makt må balanseres av en annen. Ingen autorietet kan overstyre den andre. 

Maktfordelingsprinsippen i Norge i dag.

Jean-Jacques Rousseau (1712-78): Mennesker er frie. Makt til forlket. Folkesuverenitet. "All ufrihet er skapt  i samfunn", så man bør vende tilbake til naturtilstanden (= slik det var før statsmakten).

Immanuel Kant (1724-1804): "Våg å tenke selv". Søken etter frihet og lykke. "Mennesker har vært kontrollert og styrt, men nå er de voksne."