- Historikeren Jens Arup Seip har kalt det politiske systemet mellom 1814 og 1884 for embetsmannsstaten. I dette begrepet legger han at Stortinget i denne perioden var dominert av embetsmenn, altså høytstående, gjerne danske - eller dansk utdannede - overklassemenn. Å styrke regjeringen i forhold til Stortinget ville svekke embetsmennenes makt, ved det ikke lenger ville bli like lett for regjeringen (embetsmenn utnevnt av kongen) å styre uten sterke inngrep av de folkevalgte (valgt av 30-40% av menn). I denne perioden hadde kongen hadde en sterk stilling, med rett til utsettende veto og makt til å benåde fanger. Siden Stortinget (den lovgivende forsamlingen) kun samlet seg hvert tredje år, kunne kongen dermed utsette en lov i ni år. I tillegg nevnte han ut medlemmene i regjeringene. Kongen måtte også være evangelsk-luthersk, for å forhindre at Karl Johan, katolikk, skulle bli konge i Norge. Det at hovedstaden ble flyttet fra Bergen til Christiania, var for at det ikke skulle være så langt å reise for svenskene for å komme til hovedstaden.
- Konventikkelplakatan som slo fast at religiøse møter bare kunne foregå under oppsyn av ordinert prest, ble opphevet i 1842. Man kan hevde at dette var et skritt i retning av økt demokrati ved at ikke lenger de overstående prestene skulle bestemme hva kirken skulle bestå av, men folket. Nå når man ikke lenger var pålagt å ha religiøse møter under oppsyn av en ordinert prest, kunne folk friere diskutere i de religiøse møtene, og forme dem mer som man ønsket – ikke nødvendigvis direkte som presten ønsket. Folket hadde altså fått mer makt, dermed mer demokrati.
- Man kan hevde at de første folkebevegelsene peker fram mot de politiske partiene som vokste fram mot slutten av århundret. Det oppsto grupperinger som sto for ulike måter å organisere samfunnet på – ulik politikk.Bønder og middelklassen ble stadig oftere omtalt som "Venstre". Den motstående fløyen, for det meste bestående av embetsmenn samlet seg i "Høyre". Kongen, høyesterett og kirken støttet Høyre. Likevel vant Venstre, med Johan Sverdrup i spissen, valget i 1884. Nå, for første gang i Norge, fikk den politikeren som hadde flertall av stortinget bak seg, oppgave i å danne en regjering. Derfor sier man at parlamentarismen ble innført i 1884 - selv om dette var en gradvis prosess. I 1884 ble de to første partiene i Norge opprettet - Høyre og Venstre.
(selvstudium)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar