2: Napoleon - tekst

Martin Rydving, 10. september 2012, 3a, BHG

Jeg vil i denne artikkelen se på hvordan Napoleon kom til makten fra omtrent ingenting, gjennom å lede Frankrike i kriger ut i alle retninger av Europa, for så å tape. Jeg vil diskutere hvordan ideer og forhold i samfunn som var typiske for tiden, påvirket Napoleons tenkemåter og handlinger. Man kan forestille seg at Napoleon var påvirket av opplysningstidens tanker og ideer, ved at han i sin tid som enehersker i Frankrike gjennomførte flere reformer i revolusjonens og opplysningstankenes ånd.

Etter statskuppet, en novembernatt i 1700-tallets siste år. De kaotiske forholdene som hadde herjet landet de siste ti årene, siden den franske revolusjonens start i 1789, var forholdene tilrettelagt for en sterk mann med sterke ideer og militære lederevner. Folket hadde nå stemmerett, etter Rousseaus prinsipper om folkesuverenitet, og franskmennene var frie i den forstand at de sto likt stilt ovenfor loven og at alle hadde samme skatteplikter. Disse forholdene var sterkt preget av revolusjonens opplysningstanker.

Napoleon var ingen høy mann av vekst, men hans selvbilde var så høyt stilt det nærmest kan bli. Han tok tittelen konsul for livstid i 1802, og kronte seg selv til keiser to år senere. Det at han kronte seg selv var atter et tegn på at ingen sto over ham - ingen skulle kunne sette kronen på ham, foruten ham selv.

Med Napoleon forsvant raskt revolusjonistenes organisering av makt og stat. Montesqieues maktfordelingsprinsip var ikke i like stor grad gjeldende når en enehersker nå tok makten. Når sto keiser Napoleon over loven. Han gjennomførte reformer i Frankrike, som å effektivisere skattesystemet - noe som førte til mer penger i statskassen - i tillegg til å lansere mer avansert utdanning, uavhengig av bakgrunn sosialt eller økonomisk. Dette var helt nytt - at evne kom framfor sosial status når det gjaldt å komme inn på de beste skolene. Noapoleon fikk utvidet og effektivisert veinett og annen kommunikasjon, både for sivile og militære formål. Dette førte også til å dra ned arbeidsløsheten, ved at det ga folk arbeid. Sykehus og barnehjem ble bygget, og det ble innført ærefulle priser for franskmenn som gjorde godt av seg.

Det var ikke bare positiv reformering av det franske samfunnet. Slaveri ble innført igjen. Napoleon ble en diktator, og som enhver diktator fikk han fjernet det som sto i hans vei - her revolusjonens kultur og tanker. Napoleion ble enehersker i Frankrike, ikke ulikt kongen, ved at han sto over loven. Han forlangte til og med at paven skulle legge seg under ham, og velsigne regimet han hadde under seg.

Når Napoleon hadde bygget opp Frankrike fra revolusjonens lidelser og ødeleggelser, startet han å ekspandere. Napoleonskrigene startet. Ideologi fikk sterk betydning i krigene som Napoleon førte. De franske grensene ble gjennom Napoleons strategiske militære list utvidet. Dette falt selvsagt ikke i smak hos Europas andre ledere. På denne tiden hadde Frankrike og Storbritannia lenge vært stormakter ved siden av hverandre. Revolusjonen hadde svekket Frankrike midlertidig, men nå, under Napoleon reiste seg Frankrike igjen. De to stormaktene hadde latt hverandre vært, og ikke angrepet hverandre direkte - latt den andre holde på med sitt mot at man selv fikk fred og ro.

Etter ti år som diktator i mektige Frankrike, nå 20 år siden revolusjonens start, nådde Napoleon sin maktpeak. Storbritannia var truet av Napoleons ekspansjoner og makt, ved at det europeiske kontinentets ressurser gikk til franske formål. Napoleon - maktsyk og strategisk som han var - forbudte handel med Storbritannia.

Napoleon angrep for mange steder på en gang, og mistet kontrollen. Systemet slo sprekker. På ulike hold og kanter oppsto motstandsbevegelser, og det ble gjennomført forsøk på statskupp og drap av diktatoren. Han var på for mange fiender om gangen, og endte opp med å ekspandere for hastig. Han var, i motsetning til Storbritannia, ingen kriger på sjøen, og tapte det meste på bølgene. Geriljakriger som ble drevet på ulike hold, i tillegg til fortsatt ekspansjon og opprettholdning av de nå utvidede franske grensene, ble for mye for Napoleon og hans folk.

At Napoleon hadde en vinnerskalle, er det liten tvil om. Han kunne virkelig ikke tape. Dermed, når russerne trakk seg tilbake til Moskva, fulgte Napoleon etter. Han klarte å erobre Moskva, men å angripe Russland i vintertid er ingenting man som militær leder bør foreta seg. Kulden tvang de franske soldatene tilbake. I 1813 ble Napoleons hær nedkjempet av allierte, samtidig som britene vant i Spania - hvor sjøfart sto sterkt.

Napoleon hadde fått med seg flere land, inkludert Danmark, mens flere land var imot, blant annet Sverige og Russland. Dette skulle videre være avgjørende for Norges fremtid, ved at Sverige mottok Norge som en krigsgave, uten å egentlig ha bedt om det. Napoleon hadde reist et imperium, som etter bare noen år falt sammen. Han mistet makt, og abdiserte. Han fikk herske på en øy, mens det i Frankrike igjen ble innført monarki – som før revolusjonen. Forskjellen var at folket nå visste hva de kunne kreve og forvente.