25: Kashmir (en internasjonal konflikt etter 1945) - tekst

Kashmir kan beskrives som en ert blant tre store kjøttstykker. India, Pakistan og Kina har alle atomvåpen, og har alle interesser i Kashmir - et område som kanskje er mest kjent internasjonalt for å produsere ull med best kvalitet i verden. Kashmirs grenser har vært nesten uendret i 60 år. I en konflikt hvor alle parter har ”rett”, bare på ulike måter, er det ingen enkle svar. Kashmir-konflikten har ført til flere kriger mellom India og Pakistan, og av alle konflikter i verden er det denne som fører til mest terror globalt sett, noe ytterst få i den vestlige verden kjenner til.

http://edition.cnn.com/WORLD/asiapcf/9905/27/kashmir.04/india.kashmir.delhi.lg.jpg
I dag er Kashmir delt i to.

Den konkrete utkjempelsen av Kashmir-krigen er det man kan kalle en kald krig. De tre involverte partene (India, Pakistan, Kina) er alle atommakter. Dermed holder de hverandre i sjakk gjennom en gjensidig maktbalanse. FN er på plass i Kashmir og overvåker (Kashmir regnes som et demilitarisert område, hvor ingen av partene har lov til å bevege seg), og dermed holdes situasjonen rolig, i alle fall på overflaten. Det er ikke direkte krig mellom landene, men det gjennomføres terror mellom partene alle veier. Siden 1970-tallet har Pakistan vært alliert med Kina mot sin felles fiende, India - som har fått støtte fra Sovjetunionen, som når er Russland. Denne konflikten er både en interessekonflikt, ved at både India og Pakistan mener at de har krav på hele området, og samtidig en verdikonflikt, med ulike religiøse syn: hinduismen (India) og islam (Pakistan).

Frem til i 1947 var Pakistan en del av India (i det britiske samveldet). I 1948 brøt konflikten om Kashmir ut for alvor. Den indiske hertugen av Kashmir var hindu, mens 90% av befolkningen var muslimer. Hertugen var redd for å ikke lenger få herske over sitt land. Han følte at hans posisjon som hertug var truet, og spurte derfor den indiske staten om hjelp i situasjonen. Hertugen gikk med på en avtale om å gi Kashmir til India for å få beskyttelse fra de muslimske opprørerne - mot at Kashmir ble en del av India (dermed er Kashmir på papiret Indisk). Da satte Pakistan inn hæren, og plutselig var Pakistan og India i full krig.

Storbritannia hersket i India siden 1846. Etter andre verdenskrig trakk Storbritannia seg ut av India og flere andre kolonier, og i 1947 ble India fritt fra det britiske samveldet. Britene hadde erobret deler av det indiske subkontinentet, og innlemmet f. eks. Bengal (ca. dagens Bengladesh) og Punjab (ca. dagens Pakistan) i Britiske India.  Delstater med muslimsk majoritet, som Pakistan, var også innlemmet i Britisk India, mens noen av de opprinnelige statene som f. eks. Kashmir, beholdt sin uavhengighet.

Etter avkoloniseringen av India, ble Britisk India delt i et antall mindre stater. Muslimer og hinduer ønsket i de fleste tilfeller å leve adskilt, og flere oppblussinger mellom muslimer og hinduer førte til at Pakistan ble en egen stat, med islam som hovedreligion og muslimer som majoritet av befolkningen. Delingen kom som et resultat av flere blodige konflikter mellom befolkningsgruppene.

Mahatma Gandhi hadde i frigjøringen av India stått for et ikke-voldelig motstand, med sivil ulydighet som fremste våpen i kampen for et fritt India. Men selv om Gandhi hadde vært ikke-voldelig, var det flere indere som gjerne grep til våpen. Da britene hadde forlatt det store indiske riket, ble det flere steder sammenstøt mellom ulike befolkningsgrupper i India. I Kashmir var det først og fremst en kamp mellom muslimer (majoriteten i området) og hinduer (støttet av det indiske staten).

http://www.allaboutindia.org/wp-content/
uploads/2010/06/Ind-vs-Pak.jpg

Man kan si at det er fire parter i konflikten: India (som på papiret eier Kashmir), Pakistan (som er et land med muslimsk majoritet, på samme måte som Kashmir har muslimsk majoritet), Kina (som kan bli sett på som Indias rival, og ønsker makt i området) og Kashmir-befolkningen (som ønsker at Kashmir skal bli en egen, selvstendig stat). Forholdene mellom landene er delte. Både gjennom trusler i ord og i handling (terror), skremmer partene i konflikten hverandre. Samtidig samarbeider landene på flere måter som naboland.

Kilder:

Kildekritikk: Noen kilder var pro-India, mens andre sto klart på Pakistans side i konflikten. Gjennom kombinasjon av kilder som beskriver konflikten fra flere siden, får man et større innsyn i konflikten.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/south_asia/2739993.stm

http://news.bbc.co.uk/2/hi/in_depth/south_asia/2002/kashmir_flashpoint/default.stm

http://no.wikipedia.org/wiki/Kashmir

http://sv.wikipedia.org/wiki/Kashmir

http://en.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Security_Council_Resolution_47

http://en.wikipedia.org/wiki/Timeline_of_the_Kashmir_conflict

http://hvorhenderdet.nupi.no/Artikler/2009-2010/Hvor-gaar-Pakistan

http://www.globalis.no/Konflikter/Kashmir

http://www.crisisgroup.org/en/regions/asia/south-asia/kashmir.aspx

http://www.un.org/en/peacekeeping/missions/unmogip/

In spite of the gods, Edward Luce, om det moderne India

Asian Drama, Gunnar Myrdal, kap. 6 om Kashmir

Hansen, Svein Olav, m.fl. (2008): Mennesker i tid 2. Cappelen Damm, Oslo.

24: Midt-Østen - oversikt, samarbeidsoppgave, heldag 26. april 2013

Et resultat av et samarbeid mellom: Martin, Terens, Enok, Jens, Andreas og Petter

Jødenes historie før andre verdenskrig	Jødene er en minoritet blant de større religionene, og har ofte måtte ta på seg skylden for flere historiske hendelser, blant annet Jesu død. Noe de har fått kjenne på kroppen gjennom tidene. Korstogene på 1000- tallet, jøder ble plassert i ghettoer (Venezia 1500-tallet), samt de har hatt upopulære yrker innenfor økonomi som har gjort dem upopulær.
Palestina før andre verdenskrig	Palestina var før andre verdenskrig en arabisk stat. Det bodde ikke bare arabere der, men også jøder som hadde bosatt seg der på 1870-80-tallet. Palestina ble offer for det osmanske rikets utbredelse, men ble senere frigjort da det osmanske riket falt etter første verdenskrig i 1923. Palestina ble et britisk mandatområde, en årsak til at Israel kunne bli opprettet i regi av FN.
Sionisme og Balfourerklæringen	Sionisme en form for jødisk nasjonalisme, som hevder at det jødiske folk utgjør en etnisk/nasjonal gruppe med rett til hele eller deler av det historiske landskapet Palestina med hovedvekt på Jerusalem. Balfourerklæringen  var et brev av den britiske utenriksministeren Arthur Balfour skrev til den engelske sionistlederen Lord Rothschild hvor han understreker at han støttet jødenes ønske om en egen stat.
FN og Storbritannia sin rolle	FN spilte en sentral rolle i hvorfor midtøstenkonflikten brøt ut og Israel ble opprettet. Palestina var et britisk mandatområde under Storbritannia, mandatmakten. Storbritannia besluttet å overlate hele problemet til FN, som senere opprettet Israel.
Krigen i 1948	Israel opprettes. Krig mot araberne. Flyktningsstrøm fra Israel. Det tideligere mandatområdet Palestina ble delt som følge av at staten Israel ble opprettet. Det var de arabiske naboland sterk motstander av og dermed oppstod den en militær konflikt. Det ble en kamp for Israel om å beskytte sin nyvunne eksistens, mens arabiske land var det en kamp mot et fremmedelement i regionen.
Egypt og Suezkrisen i 1956	Egypt har alltid kontrollert Suezkanalen. Siden innvielsen i 1869 hadde kanalen vært eid av et fransk-britisk selskap. Egypt ble selvstendig etter 2.verdenskrig, men britene hadde fremdeles innflytelse i en lang tid. Gamal Nasser kom til makten i 1952 og la vekt på at endelig frigjøring fra Storbritannia var et viktig element. Nasser ville bygge en ny demning i Aswan i Øvre Egypt. Demningen ville skape grunnlag for store mengder elektrisk kraft. Nasser måtte låne penger, men verken USA eller Storbritannia var villig til å gi et lånebeløp. Da svarte Nasser med å nasjonalisere Suezkanalen. Det var ikke gratis å passere kanalen. Mens forhandlingene rundt dette pågikk, gikk Israel til angrep på Sinaihalvøya. De rykket frem mot kanalen, som var besatt av britiske og franske tropper. De landene var nemlig redd for at Nassers politikk skulle hindre fri ferdsel gjennom kanalen. USA, FN og Sovjet kom med sterk kritikk rettet mot Storbritannias, Frankrikes og Israels oppførsel. Landene måtte trekke seg ut av okkupert område. FN-styrker ble utplassert på Sinaihalvøyen og kanalsonen.
Krigen i 1967	Motstanden mot Israel samlet de arabiske landene. På 60-tallet rustet flere land kraftig opp. Nasser stengte inngangen til Akabukten for israelske skip. Israel oppfattet krig som uunngåelig og slo til først. Krigen var et totalt nederlag for de arabiske land.  Å gi tilbake landområder var aktuelt for Israel i bytte mot fred.
Oktoberkrigen i 1973	Syria og Egypt angrep overraskende Israel i oktober 1973. Dette skjedde under en av jødenes viktigste helligdager, forsoningsdagen. For arabiske land innebar det nærmest uavgjorte resultatet av krigen en gjenresing av tapt ære fra 1967. For Israel ble krigen en påminnelse om at landet ville leve I konstant fare uten fredsavtale med naboene.
PLO	Palestinske frigjøringsorganisasjonen. Paraplyorganisasjonen for den palestinske motstandsbevegelsen.
Camp David	Diplomatisk avtale frå 1978 mellom Israel, Egypt og USA for å fremme en fredelig løsning på Midtøsten-spørsmålet.
Libanon som land og organisering	Republikk i Midtøsten, nasjonalstat av moderne dato, tidligere del av det osmanske riket og per dags dato en del av Midtøsten-konflikten.
Borgerkrig i Libanon før 1982	Libanon gjennomgikk flere borgerkriger fra slutten av 1950-årene til begynnelsen av 1990-årene. Selv om de var atskilt fra hverandre, var det en sammenheng mellom dem – idet de dels sprang ut av grunnleggende motsetninger i det libanesiske samfunnet, dels var utslag av de regionale konfliktene Libanon gradvis ble viklet inn i fra midten av 1970-tallet.
Libanon og Israle etter 1982	Israel invaderte Libanon igjen i 1982. PLO og Arafat ble jaget ut av landet og Tinus ble det nye setet for PLOs Hovedkvarter. Dette angrepet på Libanon fra Israelsk side førte til at tusenvis av Libanesere mistet livet. Den israelske bombingen gjorde enorm skade på libanesisk eiendom og infrastruktur. I flyktningleirene Shabra og Shatila, som lå i et område Israel kontrollerte, drepte falangister hundrevis av mennesker. De fleste drepte var menn og unge gutter, noen var kvinner og bar. Massakren førte til fordømmelse av Israel som i egenskap av okkupasjonsmakt ikke hadde grepet inn.
Hizbollah som gruppering	Hizbollah var opprinnelig en ytterliggående gruppe som rekrutterte fattige i Iran. De var inspirert og støttet av sine sjiabrødre i Iran. Som en konsekvens av den Israelske okkupasjonen av Sør-Libanon etablerte gruppen seg i Libanon og førte en ”hellig krig” mot Israel og Vesten. De har fått støtte fra befolkningen ved å drive sykehus apotek, gitt studentstipend, sørget for vannforsyning og i egentlig tatt vare på folket, økonomisk og og sosialt.
Hizbollah og Israel	Som sagt ønsket Hizbollah å gå inn i en hellig krig mot Israel. Hizbollah ønsket ikke at PLO og Israel å gå sammen for å finne en løsning på problemet seg imellom. Derfor skjøt de raketter mot israelske okkupasjonsstyrker, men også sivile Israelske mål som forhindret PLO og Israelske myndigheter å samarbeide. Israel trakk seg ut av sør-libanon i 2000, men gikk tilbake i 2006 som gjorde at det brøt harde kamper ut mellom Hizbollah og Israel.
Syrias rolle i denne konflikten	Syria som hadde hatt kontroll i Libanon unntatt de delene som Israel hadde kontrollert beholdt 35 000 soldater i landet. Fram til 2005 ble det knapt nok truffet en beslutning uten en syrisk godkjennelse. Dette tok en brå slutt da den forhenværende statsministeren Rafiq al-Hariri og hans medarbeidere ble drept i et attentat. Sporene av de ansvarlige gikk tilbake til Syria. Etter antisyriske demonstrasjoner og sterkt internasjonalt press trakk Syria seg ut av Libanon.
Iran sin historie før kuppet	Iran har lenge vært det viktigste oljeproduserende landet i Midtøsten etter Saudi-Arabia. Inntektene fra oljeproduksjonen har blitt ujevnt fordelt. Inntektene ble lenge i stor grad brukt av landet. Tross sin formelt selvstendige status hadde nemlig vestlige oljeselskaper og stater, særlig Storbritannia, stor innflytelse i Iran også etter den andre verdenskrigen.
Ayatollah Khomeini og kuppet	Ayatollah Khomeini var en iransk shia-muslimsk geistlig, og han var den politiske og åndelige lederen av den islamske revolusjon som kastet den siste sjahen i Iran, Muhammed Reza Pahlavi. Han ble regnet som den åndelige lederen for mange shiamuslimer og styrte Iran fra sjahen ble kastet til hans egen død i 1989. Khomeini er regnet som en av de mest innflytelsesrike menn i det 20. Århundre. Han ble også regnet av mange i den vestlige verden som en skruppelløs fiende av Vesten og hjernen bak internasjonal terrorisme. Da protesten mot sjahen vokste, vendte opposisjonen seg til ayatollah Khomeini og ville ha han som leder.
Krig Iran og Irak	Det har lenge vært uenigheter om grensespørsmål i de oljerike områdene innerst i Persiabukta mellom Iran og Irak. Iran var svekket av revolusjonen. I 1980 så lederen av Irak, Saddam Hussein, muligheten for en rask seier og angrep derfor Iran. Irakerne var også redde for at et sterkt sjiamuslimsk styre i Iran skulle oppmuntre Iraks egen sjiamajoritet. Irak fikk i praksis støtte fra mange arabiske land, fra vestlige land og også fra Sovjetunionen. Krigen varte i 8 år. Tapstallene på den Iranske siden var særlig stor.
Golfkrigen	Golfkrigen har to betydninger. Den første er Golfkrigen mellom Irak og Iran i 1980-88. Årsaken lå i en gammel strid om noen oljerike områder innerst i den Persiske bukt. Irak krevde grenseendringer, og da kravene ble avvist, gikk Irak til angrep i september. Den andre og siste golfkrigen var mellom Irak og internasjonale styrker i 1991. Foranledningen til krigen var Iraks invasjon av Kuwait 2. aug. 1990. Allerede 6. aug. vedtok FNs sikkerhetsråd handelsboikott av Irak, og krevde at Irak måtte trekke seg tilbake. Det ble gjort klart at hvis ikke Irak gikk ut av Kuwait innen 15. jan. 1991 ville Irak bli gjengjeldt med ild… USA bygde i løpet av høsten opp en stor styrke i Saudi-Arabia, og også andre land bisto. De allierte bestod etter hvert av ca. 30 land, først og fremst USA, Storbritannia, Frankrike og Saudi-Arabia. Mindre enn ett døgn etter FNs tidsfrist, startet USA og de allierte styrkene omfattende flyangrep mot Irak og Kuwait. Landene ble i de nærmeste ukene utsatt for massiv bombing, som krevde tusenvis av menneskeliv. Irak og deres diktator Saddam Hussein, ville ha Israel med i krigen, og sendte raketter mot Israel og Saudi-Arabia. 24. febr. satte de allierte inn bakkeoffensiven, og to dager etter erklærte Irak at landet trakk seg ut av Kuwait. Våpenstillstand inntrådte 28. Februar.
Golfkrigen	Irak gjorde krav på Kuwait, som Saddam Hussein mente var en vestlig makt. Kuwait og Saudi-Arabia hadde støtte Irak i krigen mot Iran. Irak angrep Kuwait i 1990, og møtte liten motstand. FN besluttet å boikotte Irak hvis ikke Hussein trakk styrkene, noe han ikke gjorde. 40 allierte land, inkludert Norge, angrep man mål i Irak og Kuwait, og Saddam Hussein avsluttet krigen nesten umiddelbart. Kuwait var dermed frigjort fra Iraks okkupasjon. http://3.bp.blogspot.com/ -AsdL5j4qLCk/Ta9h OMJxeqI/AAAAAAAAAVE/ YimCghWm3cQ/s1600 /kuwait.jpg     Krigen førte med seg flere problemer. Restriksjoner i handelen med Irak gjorde at store deler av den irakske sivilbefolkningen led. Kurdere dannet et slags selvstyre nord i Irak. USA styrket sitt militære nærvær i de arabiske landene. Dermed vokste det frem en opposisjon mot styresmaktene som godtok det amerikanske nærværet.
Taliban	I Afghanistan har den radikale islamistiske grupperingen hatt makten siden 1996. Afghanistan ble i 1979 invadert av Sovjetunionen som ville styrke sin maktposisjon i området. USA støttet islamistiske motstandsgrupper som kjempet mot den sovjetiske okkupasjonsmakten. Disse motstanderne av det okkuperende Sovjet-regimet ble kalt Mujahedin-krigere, eller hellige krigere. Man kan altså si at både Taliban og al-Qaida til stor del er til på grunn av USAs støtte til utviklingen av denne typen islamistisk radikale grupper i kampen mot Sovjet. I dag er slike grupperinger USAs verste fiender.
Al-Qaida	Den 11. september 2001 styrtet al-Qaida fly inn i Twin Towers i New York. Al-Qaida ble grunnlagt av Osama bin Laden i 1988, og har grunnleggende et klart ønske om at den arabiske verden ikke skal amerikaniseres. Det anslås at nettverket har omtrent 18 000 terrorister. Gruppen ble dannet i Pakistan for å kjempe mot Sovjet i det okkuperte Afghanistan. Slike grupper ble i stor grad støttet og trent opp av USA på 80-tallet. Ideologisk sett består al-Qaida grunnleggende tanken om å føre en hellig, islamsk krig – jihad. George Bushs ”krig mot terror” er i stor grad rettet mot al-Qaida.
Irak-krigen	I 2003 angrep USA Irak på grunn av antagelser (som senere viste seg å være falske) om at Irak utviklet atomvåpen. Kurdere i Nord-Irak, som ønsket selvstyre fra Saddam Husseins regime, støttet USA i invasjonen av landet. Frankrike og Tyskland var tydelig mot USAs invasjon, mens Storbritannia støttet den. Etter at hovedstaden var tatt og Saddam Hussein var tatt til fange i 2003, var det langt ifra fred i Irak. Etter demokratiske valg i Irak, roet voldelige handlinger seg fremdeles ikke, og et sjiamuslimsk styre tok makten. Sunnimuslimer mistet arbeidet da Saddam Husseins Irak falt, og opprettet en aktiv gerilja som hadde utenlandske styrker og de nye iranske styrkene som mål.
Osloavtalen	To avtaler mellom Israel og PLO, inngått 1993-1995 og representerer et gjennombrudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og israelerne.
Arafat	Yasir Arafat var en palestinsk leder og formann i PLO. Han kjempet utrettelig mot den israelske stat og for Palestinas selvråderett, og brukte mye av sitt liv på å lede det sekulære, politiske partiet Fatah.
Håp om fred?	Fredsspørsmålet i Midtøstenkonflikten er et vanskelig og omdiskutert emne. Først og fremst må USAs støtte til Israel stoppe opp. Dette er likevel vanskelig ettersom man ikke blir president i USA uten å ha støtte av den kristne middelklassen i USA. Velgere man ikke får med mindre man ikke støtter Israel. Det internasjonale samfunnet kan vedta en rekke tiltak for å komme til en fredsløsning. Økonomiske boikotter, invitere partene til samtaler eller blande seg direkte inn i konflikter med FN soldater. Økonomiske boikotter ville muligens presset Israel til en eventuell fredsløsning ettersom landet er omgitt av andre arabiske land som ikke vil handle med Israel. Israels økonomi ville blitt svekket osv. Likevel får flere internasjonale tiltak ikke gjennomslag på grunn av vetoretten i FNs sikkerhetsråd som USA er flittig med å bruke. Dette gjelder også ovenfor militær innblanding. Konflikten er også vanskelig å løse siden Israel er en atommakt. Om USA hadde bestemt seg for å vende ryggen til Israel slik at jødestaten står alene, kunne en atomkrig brutt ut. Situasjonen er spent også på grunn av Irans forhold til Israel. Hvis Iran utvikler atomvåpen, skal man ikke se bort i fra at en krig kunne brutt ut, og vi hadde vært enda lengre vekke fra en løsning. Dette avhengigere om Israel får en venstre- eller høyrevridd (radikal eller konservativ) regjering som bestemmer hvilken stilling Israel tar i forhold til konflikten med Palestina.

23: Norsk økonomisk historie - notater fra film

Norsk historie

• ·        Arbeidstakerforeninger – LO
• ·        Streik: Fagforbundene blir ikke enige. Man vil ikke jobbe.
• ·        Arbeidsgiverforeninger – NHO
• ·        Lock-out: Man slipper å betale ut lønn.
• ·        Stemmerett: Menn (1898), kvinner (1913)
• ·        Velferdsstaten: Sikkerhetsnett for de svakeste.
• ·        Haag-konvensjonen (1907): Nøytral stat: Sivile skal ikke skades, hindre handel mellom land.
• ·        Fisk har vært viktig i Norge (tenk f. eks. Hansatiden)

Mellomkrigstiden i Norge

• ·        Økonomisk vekstperiode sett stort, men mye opp og ned
• ·        Paripolitikk – pengeverdien skulle være lik som før første verdenskrig. Man ville øke prisene igjen. Man fikk ikke lenger ta opp like mye lån.
• ·        Gjorde kronen sterk – billige importvarer. Nå får man mer for pengen i utlandet.
• ·        1927: Bestemt at kommuner kunne gå konkurs.
• ·        Keynes økonomiske teorier om at et fritt marked med en del innblanding fra staten var best.

Arbeiderpartiet

• ·        Gjennomslag: Stemmerett for alle menn, 8 timers arbeidsdag.
• ·        1884: Parlamentarismen, flerpartisystem. Høyre og Venstre, vinner antall representativer på Stortinget.
• ·        1887: Dannet, tre år etter parlamentarismen
• ·        1919: Med i Komintern
• ·        1923: Ut av Komintern. Splittet i tre deler. Norges Kommunistparti (NKP) dannes, og blir i Komintern.
• ·        Sette inn statlige midler, og få folk arbeid. ”By og land, hand i hand”, ”Alle folk i arbeid”.
• ·        1935-1941: Styrte i Norge frem til Norge ble okkupert av Tyskland.
• ·        Folkforbundet kunne ikke håndtere med sanksjonering at: Italia okkuperte Etiopia. Japan okkuperte Kina. Dermed blir Arbeiderpartiet mer aktive med forsvaret, og har ikke en lenger pasifistisk grunnholdning.

22: Likestilling og arbeidsfordeling - tekst

I et lengre historisk perspektiv, har kvinnen vært hjemme, mens mannen var ute og jaktet på mat. Frem til jordbruksrevolusjonen for ca. 10 000 år siden, har arbeidsfordelingen mellom kjønnene dermed vært slik. I og med at sivilisasjoner utviklet seg, ble kvinner og menn blitt mer og mer likestilte, på alle plan. Frem til den industrielle revolusjonen var fremdeles kvinner og menns oppgaver nokså klart adskilte. Mannen gjorde muskelarbeid og tok de store avgjørelsene utenfor hjemmet, mens kvinnen gjorde mer ”fint” arbeid og hadde omsorgsoppgavene som å oppdra barn i tillegg til å ta avgjørelser i hjemmet.

Men i løpet av de siste 200 årene har arbeidsfordelingen mellom kjønnene forandret seg drastisk. Menn og kvinner blir stadig mer likestilte. På grunn av at den tradisjonelle arbeidsfordelingen ikke lenger var like viktig når industrien ble en betydelig del av samfunnet. På middelalderen produserte 90 % av alle i England sin egen mat direkte. På grunn av effektiviseringen av landbruket og fremveksten av industrien, er det i dag ca. 2 % som brødfør resten av befolkningen.

http://bygdekvinnelaget.no/sites/
bygdekvinnelaget.no/files/media/
u5/kj__nnogl__nn.jpg

I Norge fikk menn stemmerett i 1898, og kvinner i 1913. Kvinner ble ettertraktet i arbeidslivet, særlig under første og andre verdenskrig, når mennene var i krig. Dermed kunne kvinner stille krav, og få stadig bedre vilkår. Det hadde vært en selvfølge at mannen skulle tjene til både sitt eget og kvinnens opphold (noe man fremdeles ser i de fleste land i verden), mens kvinnen skulle ta hånd om barn, lage mat og stelle i hjemmet. Kvinner skulle ikke trenge å arbeide.

På 50- og 60-tallet gikk den økonomiske politikken grunnleggende ut på at kvinner skulle være hjemme, ”husmødre”, og hvert hjem skulle ha én inntekt. Det var ikke meningen at kvinner skulle trenge å arbeide, mens menn på den andre  siden ikke skulle trenge å gjøre husarbeid. De kvinnene som likevel arbeidet, fikk i stor grad mye lavere lønn enn menn. Timelønnen til en kvinne som utførte samme arbeid som en mann kunne i noen tilfeller være bare en brøkdel av mannens lønn.

På slutten av 60- tallet og begynnelsen av 70-tallet, hadde flere kvinner utdanning (noe som tidligere i stor grad var forbeholdt menn). Dermed ble det aktuelt å diskutere likestilling mellom kjønnene. Den økonomiske veksten som oljen førte med seg i Norge, gjorde at det ble behov for kvinner i abried. De tok arbeid særlig i omsorgsyrker, og mange ble lærere eller sykepleiere. Feminismen vokste også, og tanken om at kvinner skulle stille på lik linje med menn i alle tilfeller ble stadig mer utbredt.

På 80- og 90-tallet holdt kvinner en stabil arbeidssysselsetning i og med at mange kvinner arbeidet i offentlig sektor. Lavkonkjukturer påvirket i større grad menns yrker i næringslivet. I dag er det liten forskjell på sysselsetningen av menn og kvinner. Selv om noen yrker er manns- eller kvinnedominerte, er det i det store hele nokså likt fordelt sysselsetning mellom kjønnene. Det er likevel ikke full likestilling, og selv om forskjellene minker, tjener kvinner i dag i gjennomsnitt mindre enn menn.

Kilder:

• http://snl.no/Norge/kvinne-_og_likestillingssp%C3%B8rsm%C3%A5l
• http://www.bi.no/forskning/Nyheter/Nyheter-2008/Lonn-og-kjonn/
• http://ndla.no/nb/node/9497
• http://www.sykepleien.no/standpunkt/innspill/1198143/kjonn-og-lonn
• http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/04/24/464285.html
• http://www.regjeringen.no/pages/2052468/PDFS/NOU200820080006000DDDPDFS.pdf

21: Russlands moderne historie (1900-tallet) - oversikt

Det kommunistiske manifest

Verk av den tyske filosofen Karl Marx, lansert i 1848. Karl Marx analyserte det kapitalistiske systemet, og foreslo en annen samfunnsmodell - kommunismen - med en grunntanke om mer rettferdighet i samfunnet. Det kommunistiske manifest fikk raskt stor innflytelse i arbeiderbevegelser i Europa, blant annet i Russland hvor det skulle komme en kommunistisk revolusjon ledet av Lenin.

Årsakene til den russiske revolusjon

Langsiktige årsaker: Russland var et land med store klasseforskjeller.

Tsar-staten var eneveldig og brutal ovenfor innbyggerne. Tsaren klarte ikke å omstille Russland til de nye, moderne, tidene som var preget av industri. Noen ting gikk tsaren med på, blant annet ble det opprettet en nasjonalforsamling (jamfør Stortinget i Norge, 1884) - dumaen (1905).

Ikke demokrati. Russland var på vei å bli industrialisert.

Bolsjevikene (marxist-leninisme): Partiet skal styres av en elite

Mensjevikene: Et masseparti hvor ”alle” skulle være med.

Utløsende årsak: Første verdenskrig. Tsaren hadde en dårlig krigføring, noe som kom tydelig frem i første verdenskrig. Levekårene for russere ble dramatisk forverret. Tsaren trengte å finansiere krigen, og trykket derfor opp mye penger, som førte til inflasjon. Når pengene mistet sin verdi, ville man ikke arbeide for penger som ikke var noe særlig verdt.

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/20/Bundesarchiv_Bild_183-H28740%2C_St._Petersburg%2C_Eröffnung_der_Parlamente.jpg

Revolusjonen i 1917

Marsrevolusjonen (februarrevolusjonen ifølge juliansk kalender - gregoriansk, vestlig, kalender ble innført av bolsjevikene etter revolusjonen som en del av moderniseringen av Russland): Store deler av folket ønsket at forholdene i landet skulle endres, og at tsaren skulle gå av. Det var store protester mot tsarregimet. Soldater som ble sendt tilbake fra første verdenskrig, sluttet seg også i store mengder til opprørerne. Når tsaren, Nikolai II, hadde både folket og soldatene mot seg, valgte han å trekke seg. Det ble da utnevnt en midlertidig regjering.

Novemberrevolusjonen (oktoberrevolusjonen ifølge juliansk kalender): Vladimir Lenin, som egentlig het Vladimir Iljitsj Uljanov, ble ”smuglet” inn i Russland fra Tyskland, hvor man håpet at han ville gjøre slutt på krigen mellom Tyskland og Russland i første verdenskrig. En revolusjon ville stoppe krigen. Lenin var inspirert av Karl Marx, og sammen med andre venstreradikale gjennomførte bolsjevikene et kupp. Lenin ble leder for Russland, og Leo Trotskij ble utenriksminister.

Borgerkrigen frem til 1922

Kampen mellom ”de røde” bolsjevikene og ”de hvite” antirevolusjonære utviklet seg til en borgerkrig i Russland. Ententen (Storbritannia, Frankrike og USA, Russland dro seg ut i 1917) ville ikkje godta at Russland sluttet fred med Tyskland, og sendte derfor styrker og hjelp til ”de hvite”. Bolsjevikene klarte å samle en revolusjonær hær, Den røde armé, som talte rundt fem millioner mann. Den røde armé sto under én ledelse, som gjorde den røde siden sterkere enn den hvite. I 1922 seiret ”de røde”, og kommunismen ble stadig mer innflytelsesrik i det vidstrakte russiske riket.

Opprettelsen av Sovjetunionen og hva dette innebar

Sovjetunionen (USSR på engelsk, CCCP på russisk) var resultatet av en sammenslåing av flere kommunistiske sovjetstater med grense til Russland i Øst-Europa og Vest-Asia. I 1922 ble Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFRS, arvtakeren til tsarregimet) slått sammen med Ukraina, Hviterussland og Den transkaukasiske republikken (altså Georgia, Azerbajian og Armenia) til Sovjetunionen. Mange var ikke samarbeidsvillige med den nye komminstiske staten, og økonomien som hadde vært dårlig, ble enda dårligere. Alt overskudd ble konfiskert av staten, noe som førte til at produsenter av korn eller fiske eller hva som helst ikke produserte mer enn akkurat nødvendig. Privat eiendomsrett ble opphevet. Demokrati og ytringsfrihet ble forbudt.

http://www.zum.de/whkmla/histatlas/russia/cccp1924.gif

Maktkamper

Josef Stalin ble valgt til generalsekretær i kommunistpartiet i 1922. Han hadde lite hensynsfulle metoder for å nå sine mål, og er blant annet kjent for å ha sagt at ”for å lage omelett, må først knuse egg”. Han allierte seg med andre i kommunistpartiet, og da Lenin ble for syk til å lede Sovjetunionen, ble Stalin den nye lederen. Josef Stalin tok kontroll over Sovjetunionen etter Lenins død. Han sto for en ”reform fra toppen”-altså at den kommunistiske staten skulle styres av sentrert maktelite.

Lev Trotskij var først mensjevik, men i 1917 ble han bolsjevik ettersom bolsjevikene gjorde revolusjon i Russland. Han støttet tanken om et demokratisk sovjetisk parti. Han ønsket å spre revolusjonen til andre land, og var i mange spørsmål uenig i Stalins hensynsløse metoder. Selv om Troskij ble sett på som den naturlige arvtakeren til Lenin, var det Stalin som endte opp med makten, og Trotskij flyttet etter hvert ut av Russland.

Moskvaprosessene på 1930-tallet

I 1936-38 ble det gjennomført tre store ”oppryddinger” i kommunistpartiet. Flere høyt oppe i systemet ble henrettet gjennom utrensking av svikere og potensielle svikere i det kommunistiske parti. Makthavere med ”feil” type innstilling til kommunismen ble henrettet, både i kommunistpariet og i hæren. Man regner med at ca. 90 % av generalene ble eliminert. Lev Trotskij og hans tilhengere ble forfulgt og til slutt fengslet eller drept. Også andre kommunister og demokratiske tenkere ble forfulgt. Lev Trotskij ble utvist fra Sovjetunionen i 1929, og var på flugt (blant annet i Norge), til han ble drept i Mexico av en sovjetisk agent i 1940.

GULag

Sovjetiske arbeids- og fangeleierer, hovedsakelig i Sibir. Straffekolonier som ble utvidet for fullt i 1929 av Stalin, for å få fart på industrialiseringen av Sovjetunionen gjennom tvangsarbeid. Fangeleirene ble etter hvert en betydelig del av den sovjetiske økonomien, og antall leirer var oppe tusenvis. Man anslår at ca. 18 millioner mennesker var innom GULag-systemet før det opphørte i 1955.

Sovjetunionen under andre verdenskrig

Sovjetunionen hadde en ikkeangrepsavtale med Tyskland, men da Tyskland brøt denne i 1941 (operasjon Barbarossa), kom Sovjetunionen med i andre verdenskrig. Den sovjetiske befolkningen ble mobilisert til full krig, hovedsakelig mot Nazi-Tyskland, men også mot Finland som stilte overraskende sterkt i Vinterkrigen før Sovjet i Fortsettelseskrigen satte inn omtrent 600 000 soldater som okkuperte landet. Nazi-Tyskland gjorde fremskritt mot Sovjet, og nådde f. eks. inn til Leningrad (St. Petersburg), men klarte aldri å innta byen. Den tyske fienden ble til slutt presset ut av landet, og den sovjetiske hæren var den første av de allierte som inntok Berlin i 1945. Sovjetunionen var det landet som størst tap under andre verdenskrig.

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d1/World_War_II_Casualties.svg

Sovjetunionens rolle i fredsoppgjøret

Etter krigen ble Sovjetunionen en supermakt på lik linje med USA (nesten ikke hadde mistet noe særlig selv under krigen, i og med at det ikke hadde vært krig på amerikansk fastland). Det ble en bipolar verdensorden. Ved Potsdam-avtalen (1945) fikk Sovjet beholde sine territorier fra 1940 i tillegg til halve Tyskland. Berlin, som lå i den sovjetiske delen av Tyskland, ble delt i fire deler. Sovjets forhold til vestmaktene ble etter krigen forverret, og Øst-Europa ble lagt under det store, sterke Sovjet. Jernteppet var lagt over Øst-Europa, og den kalde krigen mellom kommunistiske Østen (med Sovjet i spissen) og den kapitalistiske vesten (med USA i spissen) var i gang.

Stalinisme og avstalinisering

Stalin dør i 1953. Det gir et visst håp om at tidene skal bli bedre, men lite endret seg i Sovjets politikk.

Stalinisme (mest brukt om systemet og Stalins styre fra 1945-53): Dette uttrykket ble brukt særlig av Stalins motstandere i det kommunistiske parti om systemet han innførte i Sovjet etter andre verdenskrig, og som varte til Stalins død i 1953. Høy maktkonsentrasjon, sterk maktutøvelse ”ovenfra” og dyrking av Stalin som person.

Avstaliniseringen: Betegnelse på motstanden etter Stalins død, og endringen av Stalins metoder i Sovjetunionen. Et eksempel på dette er at GULag opphørte i 1955 (to år etter Stalins død). Mange politiske fanger fikk amnesti, og sosiale forskjeller fra Stalins tid ble utjevnet.

Livet i Sovjetunionen frem til 1991

I 1917 var omtrent halvparten av Russlands befolkning analfabeter. I 1940 var antallet redusert til 20 %. På papiret var alle sovjetiske nasjonaliteter likestilt, og kulturen var sterkt preget av at kommunistisk ideologi skulle skinne. Det var sterk sensur, og det som var ideologisk feil så aldri dagens lys. Den ortodokse kirken hadde stått sterkt i Russland, men under Sovjet ble den sterkt motarbeidet. I praksis førte dette til at man holdt på de kristne, religiøse tradisjonene, bare at man ikke kalte det for religiøse tradisjoner - det ble til sovjetiske tradisjoner. Etter at Stalin døde (1953) ble ytringsfriheten bedre, og sensuren svekket, men fremdeles var det mye som ikke var tillatt. Først under Gorbatsjov ved oppløsningen av Sovjetunionen, opphørte sensuren (selv om det fremdeles, i det nye Russland kan diskuteres om det virkelig er ytringsfrihet og frihet fra sensur). I og med at Sovjetunionen var en totalitær stat, tok den ansvar for alle aspekter av innbyggernes liv. Dermed fikk alle innbyggere barnehage, skole, arbeid, helsetjenester, pensjon og kultur - kommunismen ble satt til livs. Det at Sovjet hadde planøkonomi, gjorde at satsingen på tung industri og militær ble sterk. På den andre siden ble forbruksvarer ikke prioritert (i motsetning til i det kapitalistiske USA med markedsøkonomi). Man kunne heller ikke reise som man ville, ikke innenfor Sovjetunionen, og enda mindre utenfor.

Glastnost og perestroika – Sovjetunionen blir historie den 26. desember 1991

Glasnost: Åpenhet. Forbedring av ytringsfrihet. Betegnelse på politikken som ble innført i Sovjetunionen med Gorbatsjov i 1985. Det ble ”mulig” å kritisere makthaverne, og maktmisbruket hos kommunistpartiet ble kjent. Målet var å gjøre det kommunstiske Sovjet bedre. Glasnost var en åpenbar årsak til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991.

Perestroika: Omstrukturering. Økonomiske reformer ble innført av Gorbatsjov for å omstrukturere Sovjets økonomi, slik at vitenskap og teknologi fikk høyere prioritet. I tillegg åpnet man for en slags markedsøkonomi for å effektivisere den sovjetiske økonomien.

Til tross for, og til dels på grunn av, forbedringene som kom med glasnost og perestrojka, ble Sovjetunionen oppløst i 1991.

Livet etter Sovjetunionen (inflasjon og høye priser)

Da Sovjetunionen i 1991 ble oppløst, prioriterte man særlig å innføre privatisering av økonomien. Prisene skulle følge etterspørselen, prisene ble ”sluppet fri”, noe som førte til hyperinflasjon (begrepet brukes om tilfeller hvor prisene stiger med minst 50 % årlig - i 1992 var inflasjonen på 2500 %). Dermed ”forsvant” folks sparepenger, og levestandarden sank fra hvordan den hadde vært i Sovjet. Noen få nyrike tok alt for store deler av kaken, og det ble en skjev fordeling av økonomien i landet. Enn i dag står denne skjevfordelingen seg, men man anslår at Russland i fremtiden vil vokse til å bli en sterk økonomi. Et sitat, som jeg synes beskriver den økonomiske situasjonen i livet etter Sovjetunionen, lyder slik: ”I gamle Sovjet hadde vi penger, men ingenting å bruke dem på. I nye Russland bugner varene i hyllene, men vi har ikke penger å kjøpe med.”

Kilder:
Hansen, Svein Olav, m.fl. (2008): Mennesker i tid 2. Cappelen Damm, Oslo.
http://snl.no/Sovjetunionen/historie

http://snl.no/Det_kommunistiske_manifest

http://snl.no/Moskvaprosessene

http://snl.no/GULag

http://snl.no/stalinisme

http://snl.no/Sovjetunionen/kulturen

http://snl.no/Sovjetunionen/fra_perestrojka_til_oppl%26amp%3B%23xF8%3Bsning

http://snl.no/glasnost

http://snl.no/perestrojka

http://snl.no/Russland/etter_Sovjetunionen
http://no.wikipedia.org/wiki/Lev_Trotskij

http://no.wikipedia.org/wiki/Østfronten_(andre_verdenskrig)

20: Den kalde krigen, øst mot vest - prøve

1. Folkeforbundet (opprettet 1919) var forløperen til FN (1945). De forente nasjoner skulle være et samlepunkt for å diskutere og komme frem til enighet gjennom fredelige forhandlinger i et internasjonalt forum. FN skulle hindre utbryting av konflikter. Gjennom Sikkerhetsrådet skulle man kunne gå inn i væpnede konflikter for å skape fred. Medlemmene hadde vetorett, og kunne dermed hindre at vedtak tredde i kraft. Det ble dermed en utfordring i FN å komme til enighet pga. ulike ideologiske tanker i de ulike medlemslandene.

2. Det var det britiske statsministeren Winston Churchill som i 1946 sa at et jernteppe har senket seg over kontinentet. Med det mente han at Sovjet og stater i Øst-Europa, som Ungarn og Polen isolerte seg fra omverdenen. Sovjet festet grepet om Øst-Europa gjennom nøye planlagte kupp (Tsjekkoslovakia) og støtting av antifascistiske partier i ulike land, og utpressing og truing (Finland). Sovjet hadde også militære styrker, med den røde armé, som ikke hadde trukket seg tilbake fra Øst-Europa etter andre verdenskrig, som også var et viktig maktmiddel.  USA svarte på dette ved å aktivt støtte de partiene som støttet kapitalismen og fri markedsøkonomi. USA lanserte Marshallhjelpen, som var pengestøtte på 15 milliarder dollar som gikk til land som gikk med på å beholde fri markedsøkonomi. Slik lokket USA mange land med å forbli kapitalistiske, og ikke bli en del av Østblokken som vokste frem.

3. Etter andre verdenskrig ble Tyskland delt i fire deler mellom Sovjet, USA, Storbritannia og Frankrike. USA og Britene ønsket å føre sammen de ulike delene av Tyskland, og industrialisere og skape et nytt Tyskland som skulle integreres i Europa, og selv om Frankrike ønsket en så liten tysk sentralmakt som mulig, gikk de til slutt med på å samarbeide med amerikanerne og britene ved å lage en felles valuta – Reichmark. I den Sovjet-styrte delen av Tyskland, var denne utbrytingen fra den felles valutaen sett på som en bryting av avtalen fra Jaltakonferansen som ble holdt for å finne ut fremtiden etter andre verdenskrig, og man begynte med sin egen valuta – Mark. Det utviklet seg til at Tyskland ble delt i kommunistiske øst (DDR), og kapitalistiske vest (BRD). Berlin ble delt i fire, som Tyskland, men hele byen lå i DDR, så siden samarbeidet var dårlig, fløy vestmaktene inn ressurser til vest-Berlin med fly.

4. De viktigste trekkene ved den amerikanske modellen i forhold til sovjetsamfunnet, var fremfor alt at USA var kapitalistisk og ønsket fri markedsøkonomi hvor de kunne selge varene sine. Kommunistiske Sovjet ønsket planøkonomi. I USA regjerte ideen om ”the self-made man” med store forskjeller mellom fattig og rik, mens det i Sovjet var mye mindre sosiale forskjeller. I USA var det frie, demokratiske valg med to store partier, mens det i Sovjet var et diktatur, en ettpartistat. Sovjet var et lukket samfunn, der det var vanskelig å bevege seg, selv innenfor Sovjet. I tillegg var det i Sovjet dårlig med pressefrihet og åpen diskusjon, og det var forbudt med kritikk av styringen. I USA derimot var det viktig med presse- og ytringsfrihet. Man kunne likevel ikke si hva som helst, som at man var kommunist – særlig ikke mens McCarthy ”jaktet” på kommunister. Kort sagt kan man si at det var ”frihetens imperium” (vesten) som fulgte den amerikanske modellen mot ”rettferdighetens imperium” (øst) med sovjetsamfunnet.

Drøftingsoppgave 2:

Kjernen i konflikten som kalles den kalde krigen, har grobunn først og fremst i ideologisk uenighet mellom de to suverene supermaktene USA og Sovjetunionen, med henholdsvis kapitalistisk og kommunistisk ideologi. Denne bipolare verdensordenen gjorde seg sterk etter andre verdenskrig, hvor det tidligere hadde vært stormakter som Tyskland, Storbritannia og Frankrika, som nå var svekket etter krigen. Selv om Sovjet hadde lidd mest av alle land under andre verdenskrig, sto kommunismen sterk som ideologisk tankegang, og Sovjet ble fort en supermakt som en motpol mot det kapitalistiske USA.

Den kalde krigen utviklet seg til å bli en maktkamp mellom øst og vest, hvor USA og Sovjet gikk inn internasjonale konflikter og støtte hver sine sider, i ”varme kriger” som i Korea fra 1950-1952 og i Vietnam på 70-tallet (USA ville hindre kommunismens spredning – dominoeffekten i øst-Asia), og det som nesten ble en varm krig i Cuba-krisen i 1962. USA tok på seg rollen som et slags verdenspoliti for å ”beskytte” verden mot kommunismen (Trumandoktrinen). USA dannet den militære alliansen NATO i 1950, som en etterfølger av Atlanterpakten som gikk ut på at hvis et land i alliansen ble angrepet, ble det regnet som et angrep på alle land i alliansen. Sovjet fikk på denne tiden også atomvåpen, så USA var ikke lenger overlegent militært. Sovjet svarte på dannelsen av NATO med Warszawapakten, som gikk ut på at kommunistiske land samlet seg. Dermed ble de fleste land i verden enten på USAs eller Sovjets side, mens bare noen få land forble nøytrale (som f. eks. India og Sverige).

Det finnes flere synsvinkler på hvorfor det ble kald krig – hvordan verdene så å si var splittet i to, mellom østmaktene og vestmaktene. Med et tradisjonalistisk perspektiv kan man se på den kalde krigen som at den kalde krigen besto av at USA beskyttet seg selv og andre land mot kommunismen. Man kan også se på det andre veien, som revisjonistene, som tenker at det var Sovjet som måtte beskytte seg mot det antisovjetiske og antikommunistiske vesten, og dermed hadde god grunn til å danne en sikkerhetsbuffert gjennom å ta makten i land i Øst-Europa, for å ikke bli invadert slik Sovjet hadde blitt tidliger (((lange linjer, yeah))). Postrevisjonistene ser på den kalde krigen med mer fokus på enkeltkonflikter, og har ikke en like ideologisk tolking av den historien, mens nytradisjonalistene ser på det som at de to supermaktene gjorde hverandre sterkere ved å skape en bipolar verdensorden.