24: Midt-Østen - oversikt, samarbeidsoppgave, heldag 26. april 2013

Et resultat av et samarbeid mellom: Martin, Terens, Enok, Jens, Andreas og Petter

Jødenes historie før andre verdenskrig	Jødene er en minoritet blant de større religionene, og har ofte måtte ta på seg skylden for flere historiske hendelser, blant annet Jesu død. Noe de har fått kjenne på kroppen gjennom tidene. Korstogene på 1000- tallet, jøder ble plassert i ghettoer (Venezia 1500-tallet), samt de har hatt upopulære yrker innenfor økonomi som har gjort dem upopulær.
Palestina før andre verdenskrig	Palestina var før andre verdenskrig en arabisk stat. Det bodde ikke bare arabere der, men også jøder som hadde bosatt seg der på 1870-80-tallet. Palestina ble offer for det osmanske rikets utbredelse, men ble senere frigjort da det osmanske riket falt etter første verdenskrig i 1923. Palestina ble et britisk mandatområde, en årsak til at Israel kunne bli opprettet i regi av FN.
Sionisme og Balfourerklæringen	Sionisme en form for jødisk nasjonalisme, som hevder at det jødiske folk utgjør en etnisk/nasjonal gruppe med rett til hele eller deler av det historiske landskapet Palestina med hovedvekt på Jerusalem. Balfourerklæringen  var et brev av den britiske utenriksministeren Arthur Balfour skrev til den engelske sionistlederen Lord Rothschild hvor han understreker at han støttet jødenes ønske om en egen stat.
FN og Storbritannia sin rolle	FN spilte en sentral rolle i hvorfor midtøstenkonflikten brøt ut og Israel ble opprettet. Palestina var et britisk mandatområde under Storbritannia, mandatmakten. Storbritannia besluttet å overlate hele problemet til FN, som senere opprettet Israel.
Krigen i 1948	Israel opprettes. Krig mot araberne. Flyktningsstrøm fra Israel. Det tideligere mandatområdet Palestina ble delt som følge av at staten Israel ble opprettet. Det var de arabiske naboland sterk motstander av og dermed oppstod den en militær konflikt. Det ble en kamp for Israel om å beskytte sin nyvunne eksistens, mens arabiske land var det en kamp mot et fremmedelement i regionen.
Egypt og Suezkrisen i 1956	Egypt har alltid kontrollert Suezkanalen. Siden innvielsen i 1869 hadde kanalen vært eid av et fransk-britisk selskap. Egypt ble selvstendig etter 2.verdenskrig, men britene hadde fremdeles innflytelse i en lang tid. Gamal Nasser kom til makten i 1952 og la vekt på at endelig frigjøring fra Storbritannia var et viktig element. Nasser ville bygge en ny demning i Aswan i Øvre Egypt. Demningen ville skape grunnlag for store mengder elektrisk kraft. Nasser måtte låne penger, men verken USA eller Storbritannia var villig til å gi et lånebeløp. Da svarte Nasser med å nasjonalisere Suezkanalen. Det var ikke gratis å passere kanalen. Mens forhandlingene rundt dette pågikk, gikk Israel til angrep på Sinaihalvøya. De rykket frem mot kanalen, som var besatt av britiske og franske tropper. De landene var nemlig redd for at Nassers politikk skulle hindre fri ferdsel gjennom kanalen. USA, FN og Sovjet kom med sterk kritikk rettet mot Storbritannias, Frankrikes og Israels oppførsel. Landene måtte trekke seg ut av okkupert område. FN-styrker ble utplassert på Sinaihalvøyen og kanalsonen.
Krigen i 1967	Motstanden mot Israel samlet de arabiske landene. På 60-tallet rustet flere land kraftig opp. Nasser stengte inngangen til Akabukten for israelske skip. Israel oppfattet krig som uunngåelig og slo til først. Krigen var et totalt nederlag for de arabiske land.  Å gi tilbake landområder var aktuelt for Israel i bytte mot fred.
Oktoberkrigen i 1973	Syria og Egypt angrep overraskende Israel i oktober 1973. Dette skjedde under en av jødenes viktigste helligdager, forsoningsdagen. For arabiske land innebar det nærmest uavgjorte resultatet av krigen en gjenresing av tapt ære fra 1967. For Israel ble krigen en påminnelse om at landet ville leve I konstant fare uten fredsavtale med naboene.
PLO	Palestinske frigjøringsorganisasjonen. Paraplyorganisasjonen for den palestinske motstandsbevegelsen.
Camp David	Diplomatisk avtale frå 1978 mellom Israel, Egypt og USA for å fremme en fredelig løsning på Midtøsten-spørsmålet.
Libanon som land og organisering	Republikk i Midtøsten, nasjonalstat av moderne dato, tidligere del av det osmanske riket og per dags dato en del av Midtøsten-konflikten.
Borgerkrig i Libanon før 1982	Libanon gjennomgikk flere borgerkriger fra slutten av 1950-årene til begynnelsen av 1990-årene. Selv om de var atskilt fra hverandre, var det en sammenheng mellom dem – idet de dels sprang ut av grunnleggende motsetninger i det libanesiske samfunnet, dels var utslag av de regionale konfliktene Libanon gradvis ble viklet inn i fra midten av 1970-tallet.
Libanon og Israle etter 1982	Israel invaderte Libanon igjen i 1982. PLO og Arafat ble jaget ut av landet og Tinus ble det nye setet for PLOs Hovedkvarter. Dette angrepet på Libanon fra Israelsk side førte til at tusenvis av Libanesere mistet livet. Den israelske bombingen gjorde enorm skade på libanesisk eiendom og infrastruktur. I flyktningleirene Shabra og Shatila, som lå i et område Israel kontrollerte, drepte falangister hundrevis av mennesker. De fleste drepte var menn og unge gutter, noen var kvinner og bar. Massakren førte til fordømmelse av Israel som i egenskap av okkupasjonsmakt ikke hadde grepet inn.
Hizbollah som gruppering	Hizbollah var opprinnelig en ytterliggående gruppe som rekrutterte fattige i Iran. De var inspirert og støttet av sine sjiabrødre i Iran. Som en konsekvens av den Israelske okkupasjonen av Sør-Libanon etablerte gruppen seg i Libanon og førte en ”hellig krig” mot Israel og Vesten. De har fått støtte fra befolkningen ved å drive sykehus apotek, gitt studentstipend, sørget for vannforsyning og i egentlig tatt vare på folket, økonomisk og og sosialt.
Hizbollah og Israel	Som sagt ønsket Hizbollah å gå inn i en hellig krig mot Israel. Hizbollah ønsket ikke at PLO og Israel å gå sammen for å finne en løsning på problemet seg imellom. Derfor skjøt de raketter mot israelske okkupasjonsstyrker, men også sivile Israelske mål som forhindret PLO og Israelske myndigheter å samarbeide. Israel trakk seg ut av sør-libanon i 2000, men gikk tilbake i 2006 som gjorde at det brøt harde kamper ut mellom Hizbollah og Israel.
Syrias rolle i denne konflikten	Syria som hadde hatt kontroll i Libanon unntatt de delene som Israel hadde kontrollert beholdt 35 000 soldater i landet. Fram til 2005 ble det knapt nok truffet en beslutning uten en syrisk godkjennelse. Dette tok en brå slutt da den forhenværende statsministeren Rafiq al-Hariri og hans medarbeidere ble drept i et attentat. Sporene av de ansvarlige gikk tilbake til Syria. Etter antisyriske demonstrasjoner og sterkt internasjonalt press trakk Syria seg ut av Libanon.
Iran sin historie før kuppet	Iran har lenge vært det viktigste oljeproduserende landet i Midtøsten etter Saudi-Arabia. Inntektene fra oljeproduksjonen har blitt ujevnt fordelt. Inntektene ble lenge i stor grad brukt av landet. Tross sin formelt selvstendige status hadde nemlig vestlige oljeselskaper og stater, særlig Storbritannia, stor innflytelse i Iran også etter den andre verdenskrigen.
Ayatollah Khomeini og kuppet	Ayatollah Khomeini var en iransk shia-muslimsk geistlig, og han var den politiske og åndelige lederen av den islamske revolusjon som kastet den siste sjahen i Iran, Muhammed Reza Pahlavi. Han ble regnet som den åndelige lederen for mange shiamuslimer og styrte Iran fra sjahen ble kastet til hans egen død i 1989. Khomeini er regnet som en av de mest innflytelsesrike menn i det 20. Århundre. Han ble også regnet av mange i den vestlige verden som en skruppelløs fiende av Vesten og hjernen bak internasjonal terrorisme. Da protesten mot sjahen vokste, vendte opposisjonen seg til ayatollah Khomeini og ville ha han som leder.
Krig Iran og Irak	Det har lenge vært uenigheter om grensespørsmål i de oljerike områdene innerst i Persiabukta mellom Iran og Irak. Iran var svekket av revolusjonen. I 1980 så lederen av Irak, Saddam Hussein, muligheten for en rask seier og angrep derfor Iran. Irakerne var også redde for at et sterkt sjiamuslimsk styre i Iran skulle oppmuntre Iraks egen sjiamajoritet. Irak fikk i praksis støtte fra mange arabiske land, fra vestlige land og også fra Sovjetunionen. Krigen varte i 8 år. Tapstallene på den Iranske siden var særlig stor.
Golfkrigen	Golfkrigen har to betydninger. Den første er Golfkrigen mellom Irak og Iran i 1980-88. Årsaken lå i en gammel strid om noen oljerike områder innerst i den Persiske bukt. Irak krevde grenseendringer, og da kravene ble avvist, gikk Irak til angrep i september. Den andre og siste golfkrigen var mellom Irak og internasjonale styrker i 1991. Foranledningen til krigen var Iraks invasjon av Kuwait 2. aug. 1990. Allerede 6. aug. vedtok FNs sikkerhetsråd handelsboikott av Irak, og krevde at Irak måtte trekke seg tilbake. Det ble gjort klart at hvis ikke Irak gikk ut av Kuwait innen 15. jan. 1991 ville Irak bli gjengjeldt med ild… USA bygde i løpet av høsten opp en stor styrke i Saudi-Arabia, og også andre land bisto. De allierte bestod etter hvert av ca. 30 land, først og fremst USA, Storbritannia, Frankrike og Saudi-Arabia. Mindre enn ett døgn etter FNs tidsfrist, startet USA og de allierte styrkene omfattende flyangrep mot Irak og Kuwait. Landene ble i de nærmeste ukene utsatt for massiv bombing, som krevde tusenvis av menneskeliv. Irak og deres diktator Saddam Hussein, ville ha Israel med i krigen, og sendte raketter mot Israel og Saudi-Arabia. 24. febr. satte de allierte inn bakkeoffensiven, og to dager etter erklærte Irak at landet trakk seg ut av Kuwait. Våpenstillstand inntrådte 28. Februar.
Golfkrigen	Irak gjorde krav på Kuwait, som Saddam Hussein mente var en vestlig makt. Kuwait og Saudi-Arabia hadde støtte Irak i krigen mot Iran. Irak angrep Kuwait i 1990, og møtte liten motstand. FN besluttet å boikotte Irak hvis ikke Hussein trakk styrkene, noe han ikke gjorde. 40 allierte land, inkludert Norge, angrep man mål i Irak og Kuwait, og Saddam Hussein avsluttet krigen nesten umiddelbart. Kuwait var dermed frigjort fra Iraks okkupasjon. http://3.bp.blogspot.com/ -AsdL5j4qLCk/Ta9h OMJxeqI/AAAAAAAAAVE/ YimCghWm3cQ/s1600 /kuwait.jpg     Krigen førte med seg flere problemer. Restriksjoner i handelen med Irak gjorde at store deler av den irakske sivilbefolkningen led. Kurdere dannet et slags selvstyre nord i Irak. USA styrket sitt militære nærvær i de arabiske landene. Dermed vokste det frem en opposisjon mot styresmaktene som godtok det amerikanske nærværet.
Taliban	I Afghanistan har den radikale islamistiske grupperingen hatt makten siden 1996. Afghanistan ble i 1979 invadert av Sovjetunionen som ville styrke sin maktposisjon i området. USA støttet islamistiske motstandsgrupper som kjempet mot den sovjetiske okkupasjonsmakten. Disse motstanderne av det okkuperende Sovjet-regimet ble kalt Mujahedin-krigere, eller hellige krigere. Man kan altså si at både Taliban og al-Qaida til stor del er til på grunn av USAs støtte til utviklingen av denne typen islamistisk radikale grupper i kampen mot Sovjet. I dag er slike grupperinger USAs verste fiender.
Al-Qaida	Den 11. september 2001 styrtet al-Qaida fly inn i Twin Towers i New York. Al-Qaida ble grunnlagt av Osama bin Laden i 1988, og har grunnleggende et klart ønske om at den arabiske verden ikke skal amerikaniseres. Det anslås at nettverket har omtrent 18 000 terrorister. Gruppen ble dannet i Pakistan for å kjempe mot Sovjet i det okkuperte Afghanistan. Slike grupper ble i stor grad støttet og trent opp av USA på 80-tallet. Ideologisk sett består al-Qaida grunnleggende tanken om å føre en hellig, islamsk krig – jihad. George Bushs ”krig mot terror” er i stor grad rettet mot al-Qaida.
Irak-krigen	I 2003 angrep USA Irak på grunn av antagelser (som senere viste seg å være falske) om at Irak utviklet atomvåpen. Kurdere i Nord-Irak, som ønsket selvstyre fra Saddam Husseins regime, støttet USA i invasjonen av landet. Frankrike og Tyskland var tydelig mot USAs invasjon, mens Storbritannia støttet den. Etter at hovedstaden var tatt og Saddam Hussein var tatt til fange i 2003, var det langt ifra fred i Irak. Etter demokratiske valg i Irak, roet voldelige handlinger seg fremdeles ikke, og et sjiamuslimsk styre tok makten. Sunnimuslimer mistet arbeidet da Saddam Husseins Irak falt, og opprettet en aktiv gerilja som hadde utenlandske styrker og de nye iranske styrkene som mål.
Osloavtalen	To avtaler mellom Israel og PLO, inngått 1993-1995 og representerer et gjennombrudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og israelerne.
Arafat	Yasir Arafat var en palestinsk leder og formann i PLO. Han kjempet utrettelig mot den israelske stat og for Palestinas selvråderett, og brukte mye av sitt liv på å lede det sekulære, politiske partiet Fatah.
Håp om fred?	Fredsspørsmålet i Midtøstenkonflikten er et vanskelig og omdiskutert emne. Først og fremst må USAs støtte til Israel stoppe opp. Dette er likevel vanskelig ettersom man ikke blir president i USA uten å ha støtte av den kristne middelklassen i USA. Velgere man ikke får med mindre man ikke støtter Israel. Det internasjonale samfunnet kan vedta en rekke tiltak for å komme til en fredsløsning. Økonomiske boikotter, invitere partene til samtaler eller blande seg direkte inn i konflikter med FN soldater. Økonomiske boikotter ville muligens presset Israel til en eventuell fredsløsning ettersom landet er omgitt av andre arabiske land som ikke vil handle med Israel. Israels økonomi ville blitt svekket osv. Likevel får flere internasjonale tiltak ikke gjennomslag på grunn av vetoretten i FNs sikkerhetsråd som USA er flittig med å bruke. Dette gjelder også ovenfor militær innblanding. Konflikten er også vanskelig å løse siden Israel er en atommakt. Om USA hadde bestemt seg for å vende ryggen til Israel slik at jødestaten står alene, kunne en atomkrig brutt ut. Situasjonen er spent også på grunn av Irans forhold til Israel. Hvis Iran utvikler atomvåpen, skal man ikke se bort i fra at en krig kunne brutt ut, og vi hadde vært enda lengre vekke fra en løsning. Dette avhengigere om Israel får en venstre- eller høyrevridd (radikal eller konservativ) regjering som bestemmer hvilken stilling Israel tar i forhold til konflikten med Palestina.