20: Den kalde krigen, øst mot vest - prøve

1. Folkeforbundet (opprettet 1919) var forløperen til FN (1945). De forente nasjoner skulle være et samlepunkt for å diskutere og komme frem til enighet gjennom fredelige forhandlinger i et internasjonalt forum. FN skulle hindre utbryting av konflikter. Gjennom Sikkerhetsrådet skulle man kunne gå inn i væpnede konflikter for å skape fred. Medlemmene hadde vetorett, og kunne dermed hindre at vedtak tredde i kraft. Det ble dermed en utfordring i FN å komme til enighet pga. ulike ideologiske tanker i de ulike medlemslandene.

2. Det var det britiske statsministeren Winston Churchill som i 1946 sa at et jernteppe har senket seg over kontinentet. Med det mente han at Sovjet og stater i Øst-Europa, som Ungarn og Polen isolerte seg fra omverdenen. Sovjet festet grepet om Øst-Europa gjennom nøye planlagte kupp (Tsjekkoslovakia) og støtting av antifascistiske partier i ulike land, og utpressing og truing (Finland). Sovjet hadde også militære styrker, med den røde armé, som ikke hadde trukket seg tilbake fra Øst-Europa etter andre verdenskrig, som også var et viktig maktmiddel.  USA svarte på dette ved å aktivt støtte de partiene som støttet kapitalismen og fri markedsøkonomi. USA lanserte Marshallhjelpen, som var pengestøtte på 15 milliarder dollar som gikk til land som gikk med på å beholde fri markedsøkonomi. Slik lokket USA mange land med å forbli kapitalistiske, og ikke bli en del av Østblokken som vokste frem.

3. Etter andre verdenskrig ble Tyskland delt i fire deler mellom Sovjet, USA, Storbritannia og Frankrike. USA og Britene ønsket å føre sammen de ulike delene av Tyskland, og industrialisere og skape et nytt Tyskland som skulle integreres i Europa, og selv om Frankrike ønsket en så liten tysk sentralmakt som mulig, gikk de til slutt med på å samarbeide med amerikanerne og britene ved å lage en felles valuta – Reichmark. I den Sovjet-styrte delen av Tyskland, var denne utbrytingen fra den felles valutaen sett på som en bryting av avtalen fra Jaltakonferansen som ble holdt for å finne ut fremtiden etter andre verdenskrig, og man begynte med sin egen valuta – Mark. Det utviklet seg til at Tyskland ble delt i kommunistiske øst (DDR), og kapitalistiske vest (BRD). Berlin ble delt i fire, som Tyskland, men hele byen lå i DDR, så siden samarbeidet var dårlig, fløy vestmaktene inn ressurser til vest-Berlin med fly.

4. De viktigste trekkene ved den amerikanske modellen i forhold til sovjetsamfunnet, var fremfor alt at USA var kapitalistisk og ønsket fri markedsøkonomi hvor de kunne selge varene sine. Kommunistiske Sovjet ønsket planøkonomi. I USA regjerte ideen om ”the self-made man” med store forskjeller mellom fattig og rik, mens det i Sovjet var mye mindre sosiale forskjeller. I USA var det frie, demokratiske valg med to store partier, mens det i Sovjet var et diktatur, en ettpartistat. Sovjet var et lukket samfunn, der det var vanskelig å bevege seg, selv innenfor Sovjet. I tillegg var det i Sovjet dårlig med pressefrihet og åpen diskusjon, og det var forbudt med kritikk av styringen. I USA derimot var det viktig med presse- og ytringsfrihet. Man kunne likevel ikke si hva som helst, som at man var kommunist – særlig ikke mens McCarthy ”jaktet” på kommunister. Kort sagt kan man si at det var ”frihetens imperium” (vesten) som fulgte den amerikanske modellen mot ”rettferdighetens imperium” (øst) med sovjetsamfunnet.

Drøftingsoppgave 2:

Kjernen i konflikten som kalles den kalde krigen, har grobunn først og fremst i ideologisk uenighet mellom de to suverene supermaktene USA og Sovjetunionen, med henholdsvis kapitalistisk og kommunistisk ideologi. Denne bipolare verdensordenen gjorde seg sterk etter andre verdenskrig, hvor det tidligere hadde vært stormakter som Tyskland, Storbritannia og Frankrika, som nå var svekket etter krigen. Selv om Sovjet hadde lidd mest av alle land under andre verdenskrig, sto kommunismen sterk som ideologisk tankegang, og Sovjet ble fort en supermakt som en motpol mot det kapitalistiske USA.

Den kalde krigen utviklet seg til å bli en maktkamp mellom øst og vest, hvor USA og Sovjet gikk inn internasjonale konflikter og støtte hver sine sider, i ”varme kriger” som i Korea fra 1950-1952 og i Vietnam på 70-tallet (USA ville hindre kommunismens spredning – dominoeffekten i øst-Asia), og det som nesten ble en varm krig i Cuba-krisen i 1962. USA tok på seg rollen som et slags verdenspoliti for å ”beskytte” verden mot kommunismen (Trumandoktrinen). USA dannet den militære alliansen NATO i 1950, som en etterfølger av Atlanterpakten som gikk ut på at hvis et land i alliansen ble angrepet, ble det regnet som et angrep på alle land i alliansen. Sovjet fikk på denne tiden også atomvåpen, så USA var ikke lenger overlegent militært. Sovjet svarte på dannelsen av NATO med Warszawapakten, som gikk ut på at kommunistiske land samlet seg. Dermed ble de fleste land i verden enten på USAs eller Sovjets side, mens bare noen få land forble nøytrale (som f. eks. India og Sverige).

Det finnes flere synsvinkler på hvorfor det ble kald krig – hvordan verdene så å si var splittet i to, mellom østmaktene og vestmaktene. Med et tradisjonalistisk perspektiv kan man se på den kalde krigen som at den kalde krigen besto av at USA beskyttet seg selv og andre land mot kommunismen. Man kan også se på det andre veien, som revisjonistene, som tenker at det var Sovjet som måtte beskytte seg mot det antisovjetiske og antikommunistiske vesten, og dermed hadde god grunn til å danne en sikkerhetsbuffert gjennom å ta makten i land i Øst-Europa, for å ikke bli invadert slik Sovjet hadde blitt tidliger (((lange linjer, yeah))). Postrevisjonistene ser på den kalde krigen med mer fokus på enkeltkonflikter, og har ikke en like ideologisk tolking av den historien, mens nytradisjonalistene ser på det som at de to supermaktene gjorde hverandre sterkere ved å skape en bipolar verdensorden.